ACTION
«Godzilla»
Regi: Gareth Edwards
USA/Japan, 2014
Godzilla feirer sekstiårsdagen med en «summer blockbuster» som er laget med integritet og respekt. Så da får vi bare leve med at filmen ikke helt innfrir forventningene vi måtte ha til spektakulære monsterkamper. Vi snakker om et japansk nasjonalsymbol og popkulturelt ikon, som i årenes løp har dukket opp i nærmere tretti kinofilmer av variabel kvalitet. Godzilla var et symbol på Japans traumer etter bombingen av Nagasaki og Hiroshima, en manifestasjon av frykten for atomvåpen - og en urkraft som advarte om farene ved å tukle med naturkreftene. I 1998 advarte han oss også om farene ved å la Roland Emmerich tukle med amerikanske nyinnspillinger. Hvor sjarmerende det enn er å se menn i monsterdrakter som denger løs på modellhus og hverandre, ligger det et spennende potensial i å gjenfortelle disse historiene med moderne dataeffekter. Regissør Gareth Edwards («Monsters») løper heldigvis i motsatt vei fra respektløse Roland Emmerich, og er såpass trofast mot opphavet at man skulle ønske at han hadde våget å ta litt større sjanser. Som en livslang fan av denne typen monsterfilmer hadde jeg gladelig klasket til med en overbegeistret sekser på terningen, bare av pur glede over å få se en vaskeekte skildring av Godzilla på stort lerret, men må innrømme at filmen ikke helt makter å leve opp til de høye forventningene. Edwards store forbilde ser ut til å være Steven Spielberg, og fokuset er mer på familiebånd enn monsterslåssing.
I 1999 mister atomfysikeren Joe Brody (Bryan Cranston) sin elskede kone under en katastrofe på atomkraftverket i Janjira, Japan. Femten år senere er han en skygge av seg selv, en eksentrisk konspirasjonsteoretiker overbevist om at «ulykken» egentlig ble forårsaket av noe digert og rasende. Joe har mistet kontakt med sin egen sønn, som har vokst opp til å bli den muskuløse militærløytnanten Ford (Aaron Taylor-Johnson). Ford har så vidt rukket å komme hjem på perm til kona Elle (Elizabeth Olsen) og sønnen Sam i San Francisco, da han får beskjed om at pappa Joe er blitt fengslet i Japan. Han drar motvillig tilbake til Japan for å betale kausjonen, og blir involvert i farens forsøk på å eksponere myndighetenes dekkoperasjon. For noe veldig digert er i ferd med å våkne til live igjen. Insektmonstre på størrelse med hangarskip, kalt MUTOs («Massive Unidentified Terrestrial Organism»). Myndighetene er maktesløse, men redningen finnes muligens på havdypet langt ute i Stillehavet. Et mektig, mytisk fortidsbeist som våkner til live for å beskytte naturbalansen. Godzilla! Det største ankepunktet er at vi ikke på langt nær får se nok av hovedpersonen, som først viser seg en drøy time ut i spilletiden. Han er til gjengjeld virkelig verdt ventetida: en perfekt oppdatering av gullalderens Godzilla; gjenskapt med imponerende dataeffekter.
Denne filmen gir oss for første gang virkelig følelsen av Godzillas enorme størrelse, og hvor mye skade et iltert fortidsmonster på over hundre meter kan gjøre på en dårlig dag. En ren naturkraft av guddommelige dimensjoner, som ikke kunne ha brydd seg mindre om sivile tap, men er drevet av gode hensikter. På dette punktet lever «Godzilla» virkelig opp til forventningene, men mye av vekten legges på det menneskelige dramaet - og «Kick-Ass»-kjenningen Aaron Taylor-Johnson er ikke en sterk nok skuespiller til å holde interessen. Han virker som desto mer av en lettvekter i forhold til sin filmfar Bryan Cranston, som dessverre forsvinner ut av handlingen på et tidlig tidspunkt - og etterlater et tomrom ingen av de andre skuespillerne klarer å fylle. Altfor mye av tida vies Taylor-Johnsons forsøk på å bli gjenforent med kona og sønnen, mens admiralen David Strathairn bjeffer ordre i kontrollrommet. Fra tid til annen skyter forskeren Ken Watanabe inn noen visdomsord, mens hans assistent Sally Hawkins står i bakgrunnen med en bunke papirer og forundret mine. Alt dette er i tråd med de japanske Godzilla-filmene, men man skulle fortsatt ønske at Gareth Edwards hadde gitt skuespillerne mer å tygge på. At disse folka er så endimensjonale og uinteressante ville ikke ha vært et problem så lenge Godzilla sto i sentrum, men under store deler av filmen blir vi fratatt gleden av å se ham i aksjon.
Ingen av oss ønsker en «Godzilla»-actionorgie i Michael Bay-modus, men Edwards stadige forsøk på å berøve oss gleden av å se hovedpersonen blir etter hvert frustrerende. Ved flere tilfeller kutter han bort fra de tingene vi har kommet for å se: enorme monstre som denger løs på hverandre og moser bygninger. Isteden får vi bare se flyktige glimt av dem, før filmen hopper tilbake til de kjedelige menneskene. Framfor å vise oss de spektakulære basketakene blir vi avspist med raske TV-innslag og scener fra opprydningsarbeidet. Målet er trolig å bygge opp spenningen fram til Godzilla for alvor blir avduket, noe som samtidig bygger opp forventninger filmen aldri helt klarer å innfri. Man kan formelig se manussidene som er røsket ut av budsjetthensyn, men de monsterscenene som er inkludert i filmen, er til gjengjeld helt fabelaktige. Det er øyeblikk her som overgår det meste som tidligere er laget i sjangeren, og alt leder til et temmelig tilfredsstillende klimaks. Til tross for sporadiske skuffelser og feilvurderinger er årets «Godzilla» laget med integritet, noe som jo ofte en mangelvare i «summer blockbusters». Tanken på en oppfølger er veldig forlokkende, særlig hvis den følger i fotsporene til «Destroy all Monsters» (1968). Det største komplimentet jeg kan gi filmen er at jeg umiddelbart etter visningen begynte å kikke opp på bybildet, mens jeg fantaserte om hva Godzilla kunne ha gjort med Oslo Plaza og Postgirobygget.