4
DRAMA
«Little Men»
Regi: Ira Sachs
USA/He./Br. 2016
Sachs festivalfavoritt «Love is Strange» (2014) tok for seg et aldrende, homofilt ektepar som bli hjemløse etter at boligprisene på Manhattan ble for mye å takle, og måtte bo hos slektninger i Brooklyn. Prisvinneren «Little Men» gir oss en ny vinkling på den samme problematikken; om hvordan den såkalte gentrifiseringen av New York skaper økonomiske problemer for de fastboende, og hvordan pengekniper kan ruinere personlige forhold. Nå sett fra synsvinkelen til to jevnaldrende gutter som blir fanget på hver sin side av en bitter familiekonflikt. Etter at bestefaren dør må trettenåringen Jake Jardine (Theo Taplitz) flytte fra familiens bygårdsleilighet på Manhattan, og inn i et mer rufsete nabolag i Brooklyn. Pappa Brian (Greg Kinnear) har arvet leiligheten, og som beskjeden teaterskuespiller er det lenge siden han bidro til familiens økonomi. Dette er hans sjanse til å bidra, etter å ha vært avhengig av kona Kathys (Jennifer Ehle) inntekt som psykoterapeut. Lett å se ham som en av tittelens små menn.
Første etasje i bygården huser en liten klesbutikk drevet av den chilenske alenemoren Leonor (Paulina Garcia), som de siste åtte årene betalte en symbolsk husleie av Jakes bestefar. Men nå er bestefaren død, og pappa Brian føler det er rimelig at Leonor betaler en husleie som er litt nærmere markedsverdien. Området er i fornyelse, og familien har det fortsatt tungt økonomisk. Leonor frykter det verste; er unnvikende, defensiv og livredd for å miste levegrunnlaget sitt. I mellomtiden blir Jake bestekompis med hennes trettenårige sønn Tony (Michael Barbieri), en hyperaktiv energibunt som drømmer om å studere skuespill på prestisjefylte High School of Music and Art på Manhattan. De kunne knapt ha vært mer forskjellige. Jake er innadvendt og folkesky. En talentfull tegner som foretrekker å sitte for seg selv med skisseblokken. De to guttene er allikevel begge kunstnerskjeler som finner noe i hverandre, mens de spiller dataspill, og henger rundt i New York sammen. I mellomtiden blir forholdet mellom foreldrene deres stadig mer anspent, og krangelen om penger sklir ut i en veldig bitter konflikt. Brian vil nødig få Leonor tvangsutkastet, men hun gjør ikke situasjonen enklere. Fremfor å inngå rimelige kompromisser går hun til personlig angrep på Brians impotente mannlighet, og hans distanserte forhold til faren. Midt i mellom står sønnene, som går i streik. Dette med barn som bestemmer seg for å slutte å snakke til foreldrene før de skjerper seg ser ut til å være tatt rett fra den japanske filmklassikeren «God Morgen» (1959) av Yasujiro Ozu. Ellers ser ikke «Little Men» til å være inspirert av noe særlig annet enn personlige observasjoner og eventuelt Anton Tsjekhov.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Ira Sachs har utømmelige mengder empati for alle karakterene sine: de har alle hederlige intensjoner, og gjør sitt beste selv når de feiler. Det hadde vært veldig lett å portrettere Jardine-familien som privilegerte medlemmer av den øvre middelklassen, drevet av griskhet og egoisme. Like lett å skildre butikkeieren Leonor som et arbeiderklasse-offer for markedskreftene; men «Little Men» er bygget opp av grånyanser og treffsikre observasjoner om menneskelig beteende. De voksne skuespillerne er totalt troverdige: Greg Kinnear gjør en av sine beste rolleprestasjoner her, og Paulina Garcia er like severdige her som hun var i den chilenske prisvinneren «Gloria». Det er allikevel barneskuespillerne som stikker av med mesteparten av oppmerksomheten. Theo Taplitz er litt av et funn, og det er forbløffende å se at dette er hans første filmrolle - bortsett fra et halvt dusin kortfilmer han har skrevet og regissert selv. Ira Sachs (som selv er åpent homofil) legger inn noen små, selvbiografiske referanser til at Jake ikke er særlig interessert i jenter, og at han muligens bærer på noen uartikulerte følelser for Tony som går litt hinsides vennskap. Men i likhet med resten av filmen er de detaljene så subtile at de er lett å gå glipp av. «Little Men» mangler de store dramatiske høydene, og er lett å forveksle med noe bagatellmessig – men med litt tålmodighet er det mye å sette pris på her. Bare å lene seg litt fremover, og lytte ned hjertet.