5
DRAMA
«Split»
Regi: M. Night Shyamalan
USA, 2016
M. Night Shyamalans andre film på rad for lavbudsjettselskapet Blumhouse beviser at han er mest fortrolig med store ideer og små ressurser – og at det smarteste han kan gjøre er å ofre de romslige budsjettene til fordel for kreativ frihet. Den gerontofobiske found-footage-grøsseren «The Visit» (2015) er ikke noe jeg vil beskrive som en uforbeholden triumf, men var i alle fall et respektabelt forsøk på å vende tilbake til røttene etter kostbare fiaskoer som «The Last Airbender» og «After Earth». Filmen var tross alt kreativ, selv om ikke alle de kreative valgene fungerte. Mer enn noe annet var «The Visit» et tegn på at Shyamalan hadde gjort en kursendring og gjenfunnet entusiasmen etter at mange av oss avskrev fyren, noe som lovert godt for fremtidige filmprosjekter. Og nå har Shyamalan gått hen og laget sin mest gjennomførte, oppfinnsomme og severdige film siden «Unbreakable» (2000). Ja, jeg er like overrasket som deg. Opptakten minner mye om «10 Cloverfield Lane»; mens skolejentene Marcia (Jessica Sula), Claire (Haley Lu Richardson) og Casey (Anja Taylor-Joy) blir bortført på blanke formiddagen etter en fødselsdagsfest, og våkner opp innelåst i et polstret rom med et veldig blankpolert bad.
Kidnapperen Dennis (James McAvoy) hevder kryptisk at jentene skal være «hellig føde» for et skrekkelig beist, men han er ikke alene om denne forbrytelsen. Snart får jentene blant annet besøk av den keitete niåringen Hedwig, den utadvendte motedesigneren Barry og moderlige Patricia. Alle befinner seg inni skolten til Kevin (og alle er spilt av McAvoy), som lider av det man på fagspråket kaller «Dissosiativ identitetsforstyrrelse» (eller DID). Kevins personlighet ble spaltet etter traumer i barndommen, og hans psykiatriker Karen Fletcher (Betty Buckley) er overbevist om at identitetsforstyrrelsene er en ressurs. 23 distinkte personligheter kjemper om kontrollen over Kevin i påvente av nummer 24. «The Beast». Et rasende udyr de alle frykter. Mens Marcia og Claire vier tiden til hysteriske anfall og mislykkede fluktforsøk, tar rebellen Casey tiden til hjelp. Tilbakeblikk antyder at Casey har opplevd sine egne traumer i barndommen, og hun prøver å manipulere de forskjellige personlighetene til sin egen fordel. «Split» er snedigere enn den først gir inntrykk av, og byr på noen overraskelser som du ikke bør la anmeldere, nettroll og trailere spolere. De siste sekundene slenger ut en skruball som snur hele filmen på hodet, og drar en av de mest vellykkede luringene siden Bruce Willis viste seg å være et spøkelse.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Enkelte tørrpinner vil sikkert stusse over at Shyamalan hvisker ut grensene mellom psykiske lidelser og absurd science-fiction, men det er allikevel noe sympatisk skrullete over hvordan han skildrer psykologiske traumer som en potensiell kilde til superkrefter. Som vanlig er Shyamalan litt for forelsket i sin egen dialog, og overforklarer ting som ville ha fungert bedre hvis han lot oss oppdage dem på egen hånd. «Split» er hans hittil lengste film, og et drøyt kvarter med samtaleterapi (samt et obligatorisk gjestespill fra Shyamalan himself) kunne lett ha vært snauset bort. En vesentlig årsak til at filmen allikevel fungerer så bra er skuespillerne. «The Witch»-stjerneskuddet Anja Taylor-Joy utstråler en såret intelligens og kvikk årvåkenhet som overbeviser selv i de mest intense (og intenst usaklige) scenene, mens James McAvoy finner den rette balansen mellom campy humor og truende galskap. Han har fått tildelt en skikkelig saftig rolle her; eller rettere sagt roller. McAvoy slipper forholdsvis billig unna; selv om 24 forskjellige personligheter slåss om plassen i Kevin får vi bare møte ni av dem i filmen. Allikevel en skikkelig krevende oppgave å sjonglere disse stadig skiftende identitetene, og McAvoy takler den med glans.
«Split» står til tider i fare for å knele under vekten av all den kreative galskapen, men overfloden av bisarre ideer i dette overskuddsprosjektet stadfester at Shyamalan endelig har gjenfunnet godformen – og «Split» påminner oss om hvorfor vi engang hadde så høye forhåpninger til fyren. For første gang på mange år gleder jeg meg skikkelig til å se hva han finner på neste gang!