5
ACTION
«War for the Planet of the Apes»
Regi: Matt Reeves
USA, 2017
«War for the Planet of the Apes» er den hittil sterkeste filmen i en serie som for lengst har overgått opphavet, og det aller meste av «summer blockbusters» sånn ellers. Tarzan kan ta seg en banan, for apenes eneste konge er Cæsar (Andy Serkis). I løpet av tre filmer har han gått fra å være et naivt kjæledyr med overutviklet intelligens, til en karismatisk lederskikkelse i krigen mot menneskene – og nå følger vi ferden som forvandler ham til en legende. «War for the Planet of the Apes» er i likhet med forgjengeren «Dawn of the Planet of the Apes» iscenesatt med sensitivitet, intelligens og en integritet som føles veldig utypisk for amerikanske storfilmer i disse dager. Den har dessuten en følelsesmessig tyngde som beviser at dette er en filmserie som virkelig betyr noe for folka som har laget den. Ikke minst for Andy Serkis, som gjør nok en gripende, nyansert skuespillerprestasjon her. Det er ofte lett for kritikere å avskrive filmer som baserer seg på datateknologi, men det er ingenting syntetisk over den tekniske prestasjonen «War for the Planet of the Apes» representerer. Spesialeffektene er så sømløse at man glemmer at nesten hele rollelista består av «motion capture»-skuespillere bearbeidet på data, og teknologien har kommet dit hen at vi totalt kjøper illusjonen av at dette er livs levende aper.
Matt Reeves nøyer seg ikke med å lage en postapokalyptisk krigsfilm; dette er dessuten en moderne snø-western, en melankolsk hevnthriller, en «flukten fra fengselet»-thriller og et personlig drama som nøkker i hjertestrengene. Kanskje også til dels et bibelsk epos i «Spartacus»- og «Moses»-stil, om en mann (vel, ape) som blir en mytisk skikkelse etter å ha gått gjennom enorme lidelser for å redde sitt folk. Det har gått to år siden hendelsene i forrige film, der Cæsar så seg tvunget til å bryte sitt første bud: «ape skal ikke drepe ape». Hans rådgiver Koba ble blindet av hatet mot menneskene som mishandlet ham hele livet, og Cæsar ende opp med å myrde ham. Det samme raseriet syder nå i Cæsar, som har blitt en værbitt, desillusjonert general. Respektert av apene, og fryktet av de få gjenlevende menneskene. Han vil bare leve i fred sammen med flokken sin, men mange har mistet livet i kampene med en militær utbrytergruppe som kaller seg «Alpha-Omega» (det første av mange subtile referanser til den originale «Apeplaneten»-serien). Soldatene ledes av den karismatiske psykopaten McCullough (Woody Harrelson), som trolig har sett Marlon Brando i «Apocalypse Now!» litt for mange ganger. Han iscenesetter et bakholdsangrep med tragiske konsekvenser, som dytter Cæsar over på den mørke siden. Tiden for fredsforhandlinger er over. Alt som betyr noe nå er hevn.
Cæsar rir ut på et selvdestruktivt hevntokt for å konfrontere obersten; sammen med et team som består av de trofaste kumpanene Maurice (Karin Konoval), sjimpansen Rocket (Terry Notary) og gorillaen Luca (Michael Adamthwaite). En ferd som tar dem ut av San Franciscos skog, gjennom California og opp i de snøkledde Sierra-fjellene. I løpet av turen plukker de opp det stumme menneskebarnet Nova (Amiah Miller), som antyder at viruset som utryddet mesteparten av menneskeheten nå har mutert i uventede retninger. På veien møter Cæsar og co. dessuten den snakkende sjimpansen Bad Ape (Steve Zahn), en eksentrisk eremitt som tilfører den dystre historien litt velkommen humor. «War for the Planet of the Apes» har mye klokt å si om hvor lett det er å overgi seg til hatet, og hvilke egenskaper som kjennetegner en ekte leder. Ting som treffer tidsånden i disse turbulente tider, særlig i USA. Teknisk sett er filmen rent ut mesterlig; med majestetisk 65mm-filmfoto av Michael Seresin og banebrytende spesialeffekter av Weta Digital. Michael Giaccino har dessuten kommet opp med årets beste orkestrale musikkspor: som underbygger de sterke følelsene og gir filmen et rastløst, sorgtynget dommedagsdriv.
«War for the Planet of the Apes» kommer med stor sannsynlighet til å ende opp på min personlige «årets beste filmer»-liste, men det er litt smårusk som forhindrer en uforbeholden sekser på terningskalaen. I en film som gjør så mye riktig er det lett å henge seg opp i svakhetene, og for all sitt personlige særpreg må «War for the Planet of the Apes» fortsatt forholde seg til kommersielle forventninger og et studio som akter å tjene mye penger. Noe som betyr at filmen er utstyrt med en totalt unødig (men uproblematisk) 3D-etterkonvertering, og en ungdomsvennlig PG13-aldersgrense som står i sterk kontrast til det dunkle innholdet. Matt Reeves slipper unna med mye her, inklusive aper som blir korsfestet og krigsscener med en oppsiktsvekkende lang liste dødsofre, men han er fortsatt nødt til å redigere seg rundt flere brutale drapsscener. Den lave aldersgrensen er et kreativt kompromiss som føles ekstra unødig i disse dager, og fratar «War for the Planet of the Apes» litt av kraften i øyeblikk der det teller som mest – men ellers ser Matt Reeves ut til å ha laget akkurat den filmen han ville lage. For dette er noe spesielt. Noe så uvanlig som en «summer blockbuster» som føles frisk, oppriktig gripende og original; drevet av personlige visjoner, sterke følelser og oppriktig entusiasme for materialet.