Annonse
«Syng» er en severdig og høvelig oppfinnsom actionthriller effektiv og høvelig oppfinnsom actionthriller overfylt av nusselige dyr.

Animert Idol-finale

En varm anbefaling blant alle barnefilmene på kino akkurat nå.

Annonse
Filmer

 

4

ANIMASJON

«Syng»

Regi: G. Jennings & C. Lourdelet

USA, 2016

Animasjonsstudioet Illumination Entertainment er best kjent for sine filmer om og med de banangule Minions-rabagastene, som nå har blitt deres offisielle maskoter. Studioet slipper filmer i et forrykende tempo for tiden; «Syng» er deres andre film i år etter «Kjæledyrenes hemmelige liv», og betydelig mer severdig enn trailerne indikerte. Den settes dessuten opp på kino i Norge nærmere en måned i forkant av den amerikanske premieren, for dem som synes det er stas å se filmer før andre. Jeg antar at» Syng» er den logiske konklusjonen av over tjue år med dataanimerte familiefilmer, der rundt 95 prosent ender med at figurene lystig synger og danser under slutteksten. Det var uunngåelig at noen før eller senere kom opp med ideen: «Hei, hva om vi bare fyller opp en hel film med rulletekstscener?!». Mer overraskende at ideen kom fra den britiske musikkvideomakeren Garth Jennings, som sist var å se på kino for nærmere ti år siden med oppfinnsomme «Son of Rambow». Det som først og fremst forhindrer at «Syng» blir en sliten «Idol»-versjon av «Zootropolis» er en stort galleri med sjarmerende figurer, og noen fiffige detaljer som blåser liv i en ellers fryktelig forutsigbar «let’s put on a show»-historie.

Teaterimpresario-koalaen Buster Moon driver et teater som står på randen av konkurs, og hans velstående bestekompis Eddie har fått streng beskjed av familien om å ikke finansiere flere av Busters katastrofale musikaler. I brist på andre alternativer bestemmer Busters seg for å satse alt på en sangkonkurranse med en førstepremie på tusen dollar. Hans to hundre år gamle iguansekretær frøken Crawley klarer å plusse et par ekstra nuller på premiesummen, under et uhell med glassøyet sitt – og dagen etter flokker hundrevis av amatørartister foran teateret, i håp om å vinne 100.000 dollar. Buster klarer å plukke ut en håndfull finalister, som inkluderer: grisen Rosita, en overarbeidet tjuefembarnsmor og hennes techno-tyske dansepartner Gunter. Den britiske gorillaen Johnny dras mellom drømmen om å synge, og forventningene til en far som forventer at han oppfyller sine familieplikter som East End-gangster. Punk-pinnsvinpiken Ash blir bedratt av sin selvhevdende kjæreste. Den arrogante Rat Pack-musen Mike crooner gamle Frank Sinatra-låter, og får den russiske bjørnemafiaen på nakken – mens den sjenerte elefantpiken Meena kjemper med sceneskrekk. Buster har ikke hjerte til å fortelle noen av dem at pengepremien er en løgn, og kjemper for å sette opp showet før banken beslaglegger teateret. Noe mer historie enn som så blir det ikke. Jeg vil ikke på noen måte påstå at Illumination kopierer sine kollegaer i Disney, men det er påfallende at «Syng» utspiller seg i en urban dyreverden som er så til forveksling lik den vi tidligere i år besøkte i «Zootropolis».

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Jeg vil heller ikke påstå at «Syng» er på langt nær like smart, stilsikker eller tidsriktig, men filmen fungerer fortsatt over all forventning. Særlig til å være eneffektiv og høvelig oppfinnsom actionthriller overfylt av nusselige dyr som synger og danser til coverversjoner av hitlåter fra blant andre Katy Perry, Taylor Swift og Lady Gaga. Etter alle normale målestokker burde undertegnede hate hvert bidige sekund av dette, men til tross for at instinktene stritter lot jeg meg lett rive med. Ok, «Syng» gjør sitt beste for å dekke absolutt alle demografier her, med et figurgalleri og musikkutvalg som frir omtrent like mye til ungene, medfølgende foreldre og til besteforeldrene. I løpet av spilletiden klarer filmen å horve over 85 hitlåter som spenner over sytti år i tid, og inkluderer alt fra salige Leonard Cohens «Hallelujah» til Digital Undergrounds «The Humpty Dance». I originalversjonen bli flere av låtene fremfør at et fargerikt utvalg av stemmeleggere, som inkluderer en livlig Matthew McConaughey, John C. Reilly, Reese Witherspoon, Scarlett Johansson, Wes Anderson (!) og Seth MacFarlane. Man har selvsagt også mulighet til å se filmen med norsk dubbing for smårollingene, der blant andre Jan Gunnar Røise, Tomine Harket og Emilie Skolmen Kaafjeld supplerer stemmene. Av det titallet barnefilmer som går på kino akkurat nå vil jeg fremst anbefale «Syng», i alle fall hvis podene har sett seg lei på «Min Nabo Totoro». Men jeg vil absolutt ikke anbefale at noen kjøper en karaokemaskin som julegave til ungene etterpå.

Annonse