SCI-FI
År med hemmelighetskremmeri er over. Nå slippes «Prometheus» løs over alt samtidig. Er det eller er det ikke en direkte forløper til Scotts klassiske og banebrytende sci-fi-grøsser «Alien» fra 1979? Vel, den som løser kinobillett får svaret. Dette er i hvert fall en film i nær slekt. Og glimrende gjort, som forventet.
Denne gangen jaktes det på skaperne av alt menneskelig liv - fra forskningsskipet Prometheus i 2093 (som er navnet på en gresk gud som i mytologien er mest kjent å ha gitt menneskene ilden og for å være menneskets beskytter mot gudene). En gruppe forskere, med arkeologen Elizabeth Shaw (Noomi Rapace) i spissen, oppdager en ledetråd til menneskets opprinnelse på jorden, fra ulike oldtidskulturer. Et slags stjernekart. Og bestemmer seg for å utforske dette nærmere ved hjelp fra den eksentriske milliardæren Peter Wyland (Guy Pearce) - en fyr med et massivt gudskompleks.
Etter over to år i hypersøvn om bord på forskningsskipet Prometheus - der en androide, David (Michael Fassbender) har overvåket dem - ankommer de planeten som huser de utenomjordiske kreftene. Skipets overkommandør er Meredith Vickers (Charlize Theron), en dame som nekter crewet direkte kontakt med enhver livsform.
En gigantisk tempellignende fjellformasjon utforskes - rett og slett lete etter liv for å forstå menneskehetens opprinnelse. Men når de finner liket av en gigantisk alien, tar historien en farlig og tilsynelatende destruktiv utvikling. Det blir, bokstavelig talt, en kamp for å overleve og redde jordklodens eksistens.
Nok av handlingen. Dette er en film som må oppdages, steg for steg. Filmen har en religiøs atmosfære - den evige kampen mellom ond og god, mytologiske referanser og flere tegn/scener som hinter mot «Alien»-universet. Det islandske vulkanlandskapet utnyttes til fulle, men dette er en film som også lener seg tungt mot dataskapte effekter, uten at disse tar overhånd eller drukner essensen i historien. Ridley Scott kjenner rammeverket ut og inn. Det merkes.
«Prometheus» kan også nytes som en ren spenningsfilm. For det er intenst og til dels klaustrofobisk. Og dystert som f. Minusene, for dem finnes, er blant annet er manglende karakterdybde på de fleste rollefigurene. Og selvfølgelig er det løse tråder. Disse skal garantert nøstes opp i film to og tre (som ligger på tegnebordet). Jeg hadde også klart meg uten 3D-versjonen.
Uansett, gled dere til sluttbildet. Før det får man servert en intelligent sci-fi film som garantert vil bli tolket i hjel.
kultur@dagsavisen.no