Film om tabubelagte følelser

I «Hjertestart» spiller Kristoffer Joner offshorearbeideren Kjetil. Etter at kona dør, blir Kjetil alene med sin seks år gamle adoptivsønn Daniel. Etter hvert blir det klart at Kjetil sliter med manglende følelser for sønnen: Han er rett og slett ikke glad nok i sønnen sin. I desperasjon tar han sønnen med til Colombia, i håp om å finne en løsning på situasjonen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det nærmest tabubelagte temaet var det som trakk skuespilleren til rollen.

– At dette er et så sensitivt tema – en far som ikke elsker sin sønn, var det som gjorde at jeg hadde lyst til å være med på prosjektet. Skal man lage en historie, så må man gå inn den mørke døra, sier Joner til Dagsavisen.

Menneskelige følelser

Sammen med regissør Arild Andresen diskuterte han hvordan rollen skulle tolkes.

– For oss var det viktig å vise de menneskelige aspektene. Selv om Kjetil i filmen er i en ekstrem situasjon, så er mye av det han opplever allment: Det å tvile på sin egnethet, at man føler at man ikke kan gi tilstrekkelig kjærlighet og omsorg for at et barn skal ha det bra, og hva det genererer av følelser og skam. Det er erfaringer som er gjenkjennelige for mange småbarnsforeldre. De øyeblikkene i småbarnslivet hvor alt bare låser seg, og fortvilelsen som oppstår i de øyeblikkene, sier Arild Andresen. og får støtte av Joner.

– I og med at vi alle har disse følelsene – er det da feil å kjenne slik? Innimellom blir vi forbanna, irritert. Det er jo ikke feil, det er bare slik vi mennesker er. Det er dypt menneskelig. Det å ikke bli sint på et barn, ville vært veldig rart. Men for foreldre sitter det langt inne å innse at man noen ganger kommer til kort. De som aldri har vært sinte på barna sine, vil jeg si har psykiske problemer, sier Joner med en latter.

Klarer ikke forpliktelsen

I filmen er Kjetil også i sorg over kona. Men hans manglende følelser for sønnen stikker dypere enn dette.

– Da jeg lagde denne filmen, så hadde jeg en overskrift i hodet: Jeg elsker ikke dette barnet. Det var den indre konflikten som jeg bygde rollen på, forklarer Joner.

– Problemet til Kjetil er at han har gått inn i en forpliktelse, og så merker han at han ikke klarer å levere det som forpliktelsen fordrer – det å være ubetinget glad i barnet, sier regissør Andresen.

Spilt inn i Colombia

Store deler av filmen er spilt inn i Bogota i Colombia. På et tidspunkt måtte teamet evakuere, fordi det ble avfyrt skudd.

– En politimann avfyrte noen skudd. Rett etter fikk vi beskjed om å evakuere. Dette var et område som var kontrollert av ulike gjenger, og fra politiets side var det nok en tabbe å skyte. Så de ville komme seg vekk, sier Joner.

I Colombia fikk Joner se ekstrem fattigdom på nært hold. Det gjorde inntrykk på den politisk aktive skuespilleren, som sitter i bystyret i Stavanger for Arbeiderpartiet.

Alt er politikk

– Min far brukte å si «Alt er politikk». Jeg kommer fra en politisk familie, hvor vi diskuterer og har meninger. Jeg hadde stått lenge utenfor politikken og skreket høyt. Så ble jeg utfordret til å skrike litt fra innsiden, sier Joner om hvorfor han valgte å gå inn i politikken.

– Jeg har valgt meg ut de sakene som ligger mitt hjerte nærmest, slik som skole, barn, rusproblematikk og asylsaker. Jeg er sosialdemokrat og tror på en stor arbeiderklasse, at det ikke er så store ulikheter mellom rik og fattig. I Colombia ser du en fattigdom som er helt crazy. Norge og Skandinavia har noen modeller vi bør være stolte av, fremholder han.

Om det berømte stuntet mot Sylvi Listhaug og hennes asylpolitikk har han følgende å si: – For meg handlet det om måten det ble gjort på. Man kan ikke smile og le høyt når man kaster små barn ut av landet. Der går grensen. Folk skal behandles med respekt.

Ble en klemmer

I Colombia opplevde han å få kontakt med en ny side ved seg selv.

– Jeg ble en klemmer. Colombianerne er et folk som klemmer mye, og jeg klemte mye mer selv. Jeg ble på litt sånn ekkelt godt humør, og tenkte: «Sånn går det også an å ha det».