Annonse
Under åpningen torsdag kveld satt 80 år gamle Willibald Storn to timer på en stol i en søppelhaug. Naken og med bind for øynene. Performancen bar navnet «Ingen tid å miste».

Festen og bekymringen

ANMELDELSE: Hva skal man si om 80-åringer? Utgamle? Glem dem? Nei, da har du ikke møtt Willibald Storns kunst. Det er en fest når 80-åringen fyller Kunstnerforbundet. En foruroligende fest.

Annonse
Kultur

Det er grunn til å sette kryss i taket. Willibald Storns utstilling er en sjelden begivenhet. Regelen i Kunstnerforbundet, som er en av våre eldste og mest ærverdige kunstinstitusjoner, er at de viser tre utstillinger om gangen. Ofte fire. En sjelden gang to. Denne uka har det kunstnerstyrte galleriet ryddet lokalene og overlatt hele galleriet til Willibald Storn.

Utstillingen er en kraftprestasjon av de sjeldne. Anledningen er Willibalds 80-årsdag. I de fleste tilfeller blir den slags forbigått i ulike former av offentlig stillhet. I dette tilfellet er det all grunn til å mønstre offentlig entusiasme, fordi Willibald Storn er den kunstneren vi bør og skal stå opp for og feire. Han personifiserer den kunstneriske kraften som ikke gir seg – selv når alt beveger seg i gal retning. Takket være hans utholdenhet kan vi nå glede oss over at han er blitt aktuell, igjen.

Willibald Storn ble født i 1936. Han var tre år da Hitler stormet inn og okkuperte hans fødeland Østerrike. I disse dager, da krig og terrorisme har fått ny aktualitet, er det all grunn til å minne om at historien gjentar seg. At barndomstraumene Willibald flyktet fra blir påført stadig nye mennesker i alle aldre. At Vietnamkrigen, som formet hans unge voksentid, gjentas i nye former i Irak, Afghanistan, Libya og Syria. At 60- og 70-tallets radikale kunstneraksjoner kan få ny aktualitet hos en ny generasjon kunstnere. Det siste er kanskje en ønskedrøm, men det er noe i den kreative kraften som fyller Kunstnerforbundet nå som gir håp. Håp om at viljen til å kjempe for det du tror på ikke døde ut med 80-årenes jappetid. Eller totusentallets generasjon Z, eller hva det nå heter.

Nok utenomsnakk. Willibald Storns kunst greier seg utmerket på egen hånd. Jeg kan love deg en veldig sterk opplevelse. For her er det uttrykkskraft og fandenivoldsk energi så det holder. Fargeeksplosjonene har ingen ende, samtidig som overlyssalen er fylt av store tekstarbeider på sort bunn. Det er veldig mange av dem, og flatene er stappet fulle av meningsbærende historier som berører langt inn i hjerteroten. Innholdet gir frysninger på ryggen. Serien, som er laget over en periode på fire år, heter «Tidens skygger». De kunne vært en utstilling i seg selv.

Så langt har vi bare berørt overflaten. Gulvet i overlyssalen er fylt av søppel. Det har fulgt Willibald Storns kunstneriske praksis siden starten, på slutten av 60-tallet. Han hadde ideen til og startet Gras-gruppen, men før det gjennomførte han en protestaksjon ved en internasjonal kritikerkongress på Henie Onstad Kunstsenter. Trenger jeg å nevne at han sjokkerte borgerskapet med sitt nakne kjønnsorgan? Under åpningen torsdag kveld gjentok han suksessen i en performance kalt «Ingen tid å miste». Litt mer subtilt denne gangen. Nå satt han midt i søppelberget i to timer, naken med bind for øynene. Sjokkeffekten var nok ikke like stor som i 1969. Da gjennomførte han også sin Coca-Donald-installasjon i UKS. Da som nå ble publikum tvunget til å reflektere over konsumsamfunnets evige jag etter stadig nye former for nytelse. Nå kan du føye til hans og vår felles sårbarhet.

Det krever litt mot å gå gjennom Kunstnerforbundets fine glassdør. Men gjør det. Du vil bli belønnet med en bildestorm som oser av kreativitet, humor, alvor og provokasjon. I vindussalen henger serien «Grådighetens pris». Det er bilder av all verdens menneskeskapte katastrofer satt sammen i fargesterke fotokollasjer. Du vil kanskje ikke tro det, men kunstverkene er like vakre som innholdet er heslig. Den visuelle rikdommen er så sjokkerende sterk at du ikke kan unngå å bli fanget av den kunstneriske bildestormen. Du kan gjerne si at djevelskapen bildene dokumenterer blir dobbelt jævlig når dybden i innholdet går opp for deg. Men det er ingen ting mot det du vil oppleve i andre etasje, med serien «Samvittig-hetens fengsel» i det største rommet. Her er det aldersgrense. Pornografi blandes med kjendisportretter og kjente og ukjente ofre for all verdens ondskap. Uttrykket er ekspressivt og overveldende vilt, men innholdet berører fordi det speiler noe alle (?) både frykter og drømmer om og higer etter – om vi vil innrømme det eller ikke.

Etter denne beskrivelsen tror du kanskje at du bør holde deg langt unna Kunstnerforbundet? Svaret er nei. Willibald Storns utstilling er fri for forstemmende tristhet og alvorstung skygge. Innholdet er dødsens alvorlig, ja, men utførelsen er livsbejaende, fargesterk og fylt av overraskende uttrykk. Av alt det jeg kunne konkludert med er det én ting som oppleves riktig: Det er et sitat (av mange mulige) fra ett av de 18 arbeidene i overlyssalen. I ett av dem står det: «jeg får frysninger på ryggen / det stormer på stjernene» Så enkelt og så komplisert er det. Og ganske vidunderlig. Willibald Storns kunst er full av energi. Heldigvis for oss har han ikke tenkt å gi seg ennå. Takk og lov. Og Gratulerer med dagen!

Annonse