Annonse
Lys, skjøre skulpturer, skuespillere og videovegger danner rommet som Verdensteatrets forestilling utspiller seg i.

Feedback fra en reise

Verdensteatrets første produksjon etter at ensemblets grunnlegger Lisbeth Bodd gikk bort i 2014 er både gjenkjennelig og annerledes.

Annonse
Kultur

 

4

TEATER

«Hannah»

Av og med Verdensteatret

Ultimafestivalen, Henie Onstad kunstsenter

Vi tas fortsatt med inn i et poetisk rom der lyd, lys og skjøre skulpturer spiller og danser – med oss, med hverandre og med levende aktører på gulvet. Denne gangen skal det i følge programteksten handle om fortid, geologi og gjentakelse – og vår tids fokustretthet. Som flere av Verdensteatrets produksjoner er «Hannah» basert på en reise, denne gangen tilbake til et sted i Vietnam der ensemblet har vært tidligere.

I Henie Onstad kunstsenters studio sitter publikum i et lite amfi vendt mot et langt, liggende lerret. Flere stående lerret venter på hver side. På gulvet former tynne stålstenger en slags ustabile, avlange telt uten duk, og selve gulvet knitrer under føttene på publikum og utøvere. En svak, dyp, summende lyd høres fra et ubestemmelig sted, og noen fine, lave objekter lager dirrende lyder for seg selv borte ved lerretet. Nærmere publikum står høyttalere på stativ som kan vippe rundt og spille på egen membran med en liten trommekølle. Disse protesterer på en nydelig måte når en aktør kommer inn og flytter på dem.

I det en annen aktør tråkker ut i landskapet med en vanlig stol, flytter seg og stolen litt omkring og lager dumpe lyder med noe han har i hånden, brytes den lydhøre lettheten som inntil da har farget rommet. Senere bygger en organisk videotegning seg langsomt opp i leseretning langs det lange lerretet, og etter hvert kjører en video på flere av lerretene som på en fascinerende måte kan leses i flere skalaer og perspektiver – det er fasaden på store boligblokker, men kunne også vært nærbilder av en mikrochip eller tette jernbanespor sett fra luften. I andre sekvenser fylles gulvet av en kantete høyttalerballett eller av slanke metallstativer som hver bærer et farget, transparent kvadrat. I sistnevnte oppstår en fin veksling mellom videolerretets to og rommets tre dimensjoner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Med jevne mellomrom er vi omgitt av sterk lyd. Det er en sikker oppskrift på omsluttende effekt, men er samtidig krevende å balansere så volumet ikke bare oppleves påtrengende eller som et eksempel på programtekstens fokustretthet. Mye av lyden genereres i et elektronisk feedbacksystem, og analogien mellom tilbakereise og feedback er forståelig. Men feedback betyr også gradvis utvanning av og mindre kontroll over lydkvaliteten. Som helhet blir lydmaterialet i løpet av den timen forestillingen varer, litt ensformig begrenset til et univers med mye trøkk i mellomregister der loopene stabler seg opp. Potensialet for å variere volum og lydkilder og integrere lyden fra akustiske objekter med det elektroniske til en mer nyansert fortelling, er stort. Der jeg satt, stakk også halve tubaen og elektronikkbordet til Verdensteatrets ellers glimrende musiker ut bak et lerret på en måte som virket mer tilfeldig enn uttenkt.

På ett plan framstår materialet i «Hannah» tørrere og mer klinisk enn i mange av Verdensteatrets tidligere produksjoner. Både visuelt og narrativt beveger den nye forestillingen seg nærmere det hvite utstillingsrommet enn det mørke teaterrommet. I og med at publikum likevel sitter i amfi, tok jeg meg noen ganger i å savne en sterkere teatral materialitet og tetthet i rommet og mer sammenstrikkede overganger mellom sekvensene. Men også «Hannah» makter å åpne opp gripende mellomrom mellom det tekniske og organiske, det uforutsigbare og det adlydende, det instrumentelle og det selvstendige – midt i hjertet av hva Verdensteatret som ensemble er ganske alene om å skape.

«Hannah» er et samarbeid mellom Verdensteatret, Henie Onstad Kunstsenter og Black Box teater.

Annonse