Kultur

Farao tar verden først, så Norge

– Mange norske artister som prøver å satse i utlandet, får seg en på trynet, sier norske Farao. Nå jakter hun sitt internasjonale gjennombrudd med låten «Hunter».

Bilde 1 av 4

ROSKILDE (Dagsavisen): – Farao-navnet valgte jeg fordi det har en mektig betydning, og i tillegg syns jeg det er et estetisk vakkert ord både med tanke på hvordan det ser ut og høres ut, sier Kari Jahnsen.

Hun kommer fra Ulnes i Valdres, har studert musikk i Liverpool og tilbakelagt to år med hard jobbing i London. Over sommeren vil hun som Farao ta skrittet fra EP-formatet og Urørt-profilering til sitt første album. Om ikke mange nordmenn har hørt om henne ennå, vil det garantert endre seg. Blant annet er hun ett av de navnene Roskilde-festivalen løftet fram på Rising-scenen nå i år, og andre artister hvisker om musikken hennes med ærefrykt.

– Jeg dro som 16-åring da jeg ville bort fra Valdres, men det er i London mulighetene har åpnet seg. Der er det større påvirkning fra resten av musikkverdenen, og ikke minst all den musikken jeg selv hører på. Nå har jeg forresten flyttet til Berlin for en periode, så kanskje det blir en technoplate neste gang.

– Det tror jeg ikke noe på.

– Nei, ikke jeg heller.

LES OGSÅ: – Honningbarna er et bedre politisk prosjekt enn Arbeiderpartiet

Island

Låten «Hunter» er første singel fra debutalbumet som er innspilt på Island, produsert av Mike Lindsay fra Tuung, og mikset av Becks Grammy-vinnende samarbeidspartner Andrew Scheps.

– Jeg hørte mye på islandsk musikk før. På videregående var det Sigur Rós og Bjørk, og alle har jo en Radiohead-periode, mener Jahnsen, som på de første utgivelsene blandet det sfæriske med gitarer og tekster som hadde klare temaer og fortellinger.

Nå er gitaren nesten helt borte, og tekstene er blitt abstrakte i tråd med musikkens eteriske gjennomskinnelighet.

– Låtene på albumet er for det meste skrevet på piano og synth. Det gjør at musikken ikke er like mye «folk» som tidligere. Det er en konsekvens av de menneskene jeg jobber sammen med, folka i studio og musikken jeg hørte på under skrivingen, som har gjort at vekten nå ligger mer på synth og perkusjon. Man kan kanskje kalle det dansbart hvis man er litt lat, sier hun om den atmosfæriske og fyldige musikken som ligger under hennes distinkte vokal.

– Lydbildet er litt lysere og litt mindre melankolsk. Jeg tror det kommer av at jeg hadde lyst til å danse på scenen, sier hun, ler og forteller at trommene har hun arrangert selv, men hun spiller ikke på dem selv denne gangen.

Hun kunne gjort det også, som en multiinstrumentalist som nærmest kom «hjem» da hun dro til Island.

– Det var så rått med Island, og det handler om musikere som fikk meg til å føle meg best. Island har mange fellestrekk med Norge og ligger tett opp til min egen stil, og de har en dugnadsånd som jeg ikke har sett maken til. Det gjør det lettere å dyrke sin egen særegenhet. Når man bor i London og er omringet av en million andre band, er det innimellom fristende å lage musikk som gir økonomisk stabilitet. Det var godt å komme vekk fra det. Kommersialitet ødelegger musikken, slår Jahnsen fast.

Norge

Etter plateslippet i september skal Farao først på en egen USA-turné som headliner, så følger turné i Norge før Europa står for tur. Med andre ord gjør hun motsatt av de fleste norske artister, som først bygger base hjemme før de forsøker å slå gjennom ute.

– Det er et veldig bevisst valg. Jeg vil oppleve musikkmiljøet der hvor det virkelig skjer mye. Mange musikere havner i den fella at de får en komfortabel karriere i Norge, hvor de blir behandla jævlig fint. Så kommer de til England og får sjokk og en tusenlapp for en spillejobb. Jeg ville ikke havne i den norske bobla, men synes jo det er insane fantastisk å komme tilbake til Norge og spille. Liksom, jøss, får jeg middag også!? Men mange venner seg til en luksus og en standard som er annerledes enn alle andre steder. Vil man da virkelig satse i utlandet, er det mange som får seg en på trynet, sier Jahnsen, som selv har jobbet hardt for å komme dit hun er.

– Jeg brukte et år på å spille på små drittpuber for ingenting, og jeg jobbet for et ølbryggeri for 70 kroner timen. Det var dritgøy og fantastisk, men fattig, sier Jahnsen.

– Pågangsmotet? Har vel fått det fra mamma, nei skriv familien. Jeg tror jeg er født sånn. Mye handler om at jeg aldri har hatt lyst til å gjøre noe som helst annet enn det jeg gjør nå. Ingen i familien min er musikere, men vi har bein i nesa. Mange spør hva som inspirerer meg, men det er helt umulig å svare på. Hvorfor er man den man er? Livet mitt inspirerer meg, slår Farao fast.

KOMMENTAR: 15 år siden tragedien endret Roskilde

Mer fra Dagsavisen