Kultur

Fantomets skyggesider

Det er en liten sensasjon som utspiller seg i Arendal denne sommeren.

Bilde 1 av 3

Av: Lars Elton, kunstkritiker

Direktør Harald Solberg ved Bomuldsfabriken kunsthall har helt på egen hånd satt sammen en av de største separatutstillingene den svenske kunstnerlegenden Jan Håfström (født 1937) noen gang har laget. Han var blant de første som vant Nordens største kunstpris, Carnegie Art Award, allerede i 2001. Han har stilt ut på Venezia-biennalen intet mindre enn fire ganger. Utstillingen på Bomuldsfabriken kunsthall i Arendal overgår alt jeg har sett av ham tidligere. «M/S Siddharth Enterprises» er antakelig en av Jan Håfströms beste og mest omfattende utstillinger noen gang.

Fantomet opptrer aldri i Håfströms malerier. I stedet er det den anonyme utgaven av den maskekledde tegneseriefiguren, Mr. Walker, som er gjenstand for Håfströms studier. Sivilisten Walkers identitet er mystisk og tilslørt. Det at han så å si alltid fremstår med hatt, frakk og solbriller er blitt selve kjernen i Håfströms ikonografi. Frakkens anatomi blir et studieobjekt i seg selv, og de allmenne symbolene fremstår som mer interessante enn Fantomet selv. Håfström er ingen kopist. Han lager sine høyst personlige versjoner av tegneseriebildene, og gir spesielt Walkers frakk en modernistisk bearbeiding med et rigid rutemønster som gir stor fascinasjonskraft.

Mr. Walker-figurene er imidlertid ikke det eneste som fascinerer i Jan Håfströms verden. Den internasjonalt anerkjente kunstneren viser en sammensatt utstilling som spenner over nesten 70 år. Håfström blir 80 neste år, og han viser et bredt utvalg av sine egne barnetegninger. Det er en gest som er høyst uvanlig i kunstverdenen. Men det er en klar grunn for dette, og det er sammenhengen mellom barnetegningene og den modne kunstnerens interesse for tegneseriefiguren Fantomet. Allerede som barn interesserte Jan Håfström seg for de arketypiske fortellingene, og det er åpenbart for enhver at barnet Jans tegninger er inspirert av og etterligner tegneserieformen. Dette blir ekstra tydelig for den som leser den gode katalogen, som er formet rundt et intervju skrevet av den respekterte svenske kulturjournalisten Ingela Lind.

Utstillingen presenterer mange kjente fenomener fra kunsthistorien, litteraturen og mytologien. Ikke minst er Arnold Böcklins klassiske maleri «Dødens øy» en sentral størrelse med sin mytologi knyttet til døden – og et mulig etterliv. I hovedverket «Paradise lost» (med tittel fra Miltons kjente dikt) trekker Håfström frem kunst- og kulturhistoriske idoler som Louise Bourgeois, Marguerite Duras og Friedrich Nietzsche. Her møter vi også skremmende elementer som kvinnen med slanger i håret, Medusa, en stor pistol og det tyske kampflyet fra andre verdenskrig, Messerschmitt. Kulturell opphøydhet og dødelig fordervelse i samme tablå.

Utstillingen er full av ulike tablåer der Håfström setter sammen figurer ladet med innhold. I likhet med elementene i «Paradise lost» er en stor del av arbeidene utført på plater der omrisset av figuren er skåret ut slik at det ikke blir noen døde (eller unødvendige) flater igjen. Men han maler også «konvensjonelle» malerier – i den grad vi kan snakke om det.

Mellom livsverkets tidsmessige ytterpunkter finnes det et bredt spekter av uttrykksformer. Ikke minst synes jeg at hans blanding av collage og skulptur er interessant. Ved å sette sammen overraskende konstellasjoner av bilder og figurer, som i «Undergången» eller «Hemma hos farmor», får han betrakteren til å tenke nye tanker. I de nevnte verkene settes krigssymboler sammen med mer fredfulle elementer, som palmer eller reproduksjoner av klassiske malerier. I «Museet» setter bomullssvøpte tegneseriefigurer inn i illevarslende situasjoner der museumskonvensjonen blir en scene for tilslørt og hemmelighetsfull dramatikk.

Jan Håfströms billedverden er dypt fascinerende. Ved å bruke tegneseriens uttrykksmåte som et gjennomgående fenomen bidrar han til å gjøre dette til en inkluderende utstilling. Barn kan kanskje finne deler av utstillingen skremmende, men jeg mener det er noe for alle i Håfströms utstilling.

Mer på Sørlandet

KRISTIANSAND (Dagsavisen): Det er ikke bare i Arendal det skjer på kunstfronten. Også i Kristiansand har de en sensasjonelt god utstilling.

På Sørlandets Kunstmuseum er det keramikeren Sidsel Hanum (født 1955) som topper plakaten. Hennes store separatutstilling «Repetisjoner» er en sjeldent bra oppvisning av kunstnerisk innovasjon og håndverksmessig perfeksjon. Hun er (så vidt jeg vet) den eneste kunsthåndverkeren som har fått to store museumsutstillinger. Den første var en retrospektiv utstilling på Lillehammer Kunstmuseum i 2009.

I Kristiansand viser hun, blant mye annet, den store installasjonen «Karavane», 88 kalebassformer i støpt porselen, farget med ulike metallklorider. Installasjonen imponerer, også fordi hvert objekt har sin egen karakter. Intensjonen er at tankene skal gå til flyktningstrømmen som har preget vår del av verden det siste året.

Jeg har bare plass til gi en rask anbefaling, men det er grunn til å nevne de mange arbeidene i horning. Det er en spesiell teknikk der flytende porselensmasse legges på med en pipette. Den brukes vanligvis til dekor, men Hanum har utviklet sin egen måte å bruke den på der hun bygger skulpturelle former lag på lag. Nå har hun videreutviklet teknikken, og de organiske objektene kommer nå i størrelser som gjør det nesten uforståelig hvordan det er mulig å få det til. Sidsel Hanum er en kunstner som hele tiden forsker i materialets muligheter og dytter grensene for hva som er mulig.

Følg Dagsavisen på

og

!

Mer fra Dagsavisen