Annonse
«Anarchy in the UKR» skildrer ukrainske Serhij Zjadans reise gjennom de østlige delene av hjemlandet, etter oransjrevolusjonen i 2005, og etter krigen brøt ut i 2014. Det er også en roman om barndom, reising, om alle folkene som forsvant ut av livet. Hvor ble de egentlig av?

Etter krig frister anarki

Den første ukrainske romanen på norsk utforsker Ukrainas anarkistiske historie.

Annonse
Kultur

 

– Tre-fire år har gått etter krigens start, og situasjonen i Øst-Ukraina er stabilt dårlig, sier Serhij Zjadan til Dagsavisen.

Han er en av Ukrainas mest berømte forfattere, og mannen bak den nylig utkomne «Anarchy in the UKR», en roman som ifølge forlaget er den første ukrainske romanen som er blitt oversatt til norsk, av Dagfinn Foldøy.

– Området jeg skriver om i «Anarchy ...», Donbass i øst, var der de verste krigshandlingene fant sted. Situasjonen der nå er svært ulik det jeg beskriver i boka, sier han.

Postrevolusjonær reise

«Anarchy in the UKR» er en barndomserindring utformet som en slags reiseskildring. Romanens hovedperson drar tilbake til Øst-Ukraina, der han vokste opp, på leting etter regionens anarkistiske historie. Assosiasjonene flyter rimelig fritt gjennom teksten, som skildrer ulike barndoms- og ungdomsminner sett opp mot hvordan samme region framstår for hovedpersonen i nåtid.

– Boka er todelt: Hoveddelen beskriver en reise i 2005, ikke så lenge etter oransjrevolusjonen. Del to er dagboknotatene mine fra våren 2014, like etter krigen. Begge er postrevolusjonære perioder, sier Zjadan.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Militært språk

Oransjrevolusjonen var fredelige demonstrasjoner mot fusk i presidentvalget, som fikk store følger politisk. Krigen mellom russiskstøttede separatister og ukrainske myndigheter startet i 2014, og pågår ennå.

– Språket har endret seg. Det militære vokabularet har sneket seg inn overalt. De emosjonelle valørene i språket er endret. Ting som før ble oppfattet ironisk, utsies nå i det største alvor. Når den fremmede hæren dukker opp, forstår folk at frihet og fedreland er noe de faktisk setter ekte pris på, sier Zjadan.

Anarkistisk historie

Han forteller om Ukrainas anarkistiske historie, den han utforsker også i romanen. Ukraina er nemlig ett av de få landene i verden der anarki ble gjennomført i praksis. Det skjedde i 1918-20, under den polsk-sovjetiske krigen, der Sovjet-Russland og Sovjet-Ukraina sto på den ene siden, mot Den andre polske republikken og Den ukrainske folkerepublikken på den andre.

– Anarkistene påvirket krigen betydelig selv om de tapte og Ukraina ble underlagt Sovjetunionen. Myten om anarkistisk heltemot har vært seiglivet i hjemlandet mitt. I et moderne Ukraina på jakt etter egne historiske helter, fins det aktuelle navn blant anarkistene. Anarkistkommandant Nestor Makhno (1888–1934) var en fargerik type mange griper til, kontroversiell i Ukraina også i dag, sier Zjadan.

Les reportasje fra krigen i Ukraina: Krigen i Øst-Ukraina opplever en midtlivskrise

Barndomsnostalgi

Områdene han skriver om, øst i Ukraina, har aldri vært landets sentrum, verken kulturelt eller politisk.

– Tida har liksom stoppet litt opp der. Ikke alle har kommet seg helt ut av den sovjetiske fortida ennå. Da «Anarchy in the UKR» kom ut, var det noen som anklaget den for å være for sovjetnostalgisk. Men jeg er uenig. Jeg mener den skildrer nostalgisk lengsel etter de menneskene man vokser opp sammen med, etter alle som av ulike grunner forsvinner ut av livet ditt. Uansett hvilket politisk system som rår. De som tviholder i sovjetnostalgien er uansett i mindretall, sier Zjadan.

Putin presser på

Problemet for Ukraina er at ingen alternativ frister, mener forfatteren.

– Man har valget mellom prosovjetisk politikk à la Putins totalitarisme, eller en mer liberal, proeuropeisk politikk som også byr på klare problemer, særlig i et land uten sterk tradisjon for det.

Men de som tror at det er Putin som drar Ukraina mot seg, har ifølge Zjadan feil.

– Dette høres sikkert rart ut, men Russland har faktisk gjort det de kan for at Ukraina skal velge Europa. Å okkupere Krim-halvøya i sør og sende styrker til Donbass-området i øst er en måte å vise styrke, et forsøk på å tvinge Ukraina mot Vesten. Det er bare det at det fremdeles er uavklart hvor vellykket strategien egentlig var, konkluderer han.

Annonse