Ett kor, mange sannheter

Da den svenske poeten Athena Farrokhzad kom med boka «Vitsvit» i 2013, fikk den en mottakelse som er få diktsamlinger forunt. Strålende kritikker og nominasjon til Augustprisen ble etterfulgt av at Farrokhzad mottok flere priser, deriblant Årets Mot på Stockholm Pride. Denne uka kommer den mye omtalte diktsamlingen i norsk oversettelse på Kolon forlag med tittelen «Hvitverk».

– Det er en veldig fin tittel. Boka kretser rundt det hvite, som i snø og i språk, sier poeten på telefon fra Sverige. I tillegg til diktsuite og hotellsuite viser det svenske ordet «svit» til konsekvenser av skader, som arr. Farrokhzad er fornøyd med dobbeltbetydningen som oppstår i den norske tittelen – kunstverk og kroppsverk.

Samlingen kan også sies å være et korverk, der stemmene tilhører en familie som har emigrert. De har alle ulike opplevelser av ballasten fra det gamle landet og av møtet med det nye, og en kamp om sannhet og identitet pågår både mellom dem og i dem. Ofte henger dette sammen med språk, som når broren sier: «En gang vil jeg dø i et land hvor folk kan uttale navnet mitt». Samtidig problematiseres det å skrive på et annet språk enn sin mor: «Moren min sa: Bare den linjen som utløser tårene mine ser du som verdig å notere.»

På spørsmål om hvordan familien reagerte på boka, svarer Farrokhzad at det er uinteressant.

– Det er ikke en selvbiografisk bok, men en bok som tenker rundt hva erfaringene av krig, revolusjoner, rasisme, immigrasjon og språk fører til.

Nye verdener

Diktsamlingen er allerede utgitt på engelsk, dansk, rumensk og ungarsk. Utgivelser på hviterussisk og kinesisk er på trappene, og den er i ferd med å gjendiktes til fem andre språk. Deriblant persisk, som kan åpne for en utgivelse i Farrokhzads fødeland Iran.

– Jeg vil gjerne at boka skal komme ut der, men det er ikke klart med noe forlag ennå.

– Hvordan opplever du det at boka gjendiktes til så mange språk?

– Det er et fantastisk privilegium. Gjendiktninger åpner en ny verden for teksten, og lar den tale i andre sammenhenger.

Farrokhzad forteller at hun jobber tett med oversetterne, slik hun også har gjort med Tina Åmodt i forbindelse med den norske utgivelsen.

– Det er klart det er vanskeligere med språk som ungarsk og kinesisk, men jeg kan snakke om tekstene og svare på spørsmål.

Tre år er gått siden boka kom ut, og Farrokhzad innrømmer at hun er litt lei av den.

– Men oversettelsene gjør at jeg ser både teksten og det svenske språket på nytt ved å se gjennom andres øyne, gjennom et annet språk. En oversettelse er den grundigste lesningen man kan gjøre. Oversetteren stiller gjerne direkte spørsmål, og man kan ikke alltid svare, for selv om man har jobbet lenge med en tekst, har man blindflekker både når det gjelder tematikk, referanser og stil.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Forræderi

Athena Farrokhzad er selv en ivrig oversetter. Hun har blant annet gjendiktet rumenske Svetlana Cârsteans debutbok «Skruvstädsblommen», som så gjendiktet «Vitsvit» til rumensk – uten at de behersket hverandres språk.

– For fire år siden deltok vi på en workshop for oversettelser av poesi med svenske og rumenske poeter. Vi oversatte hverandre i par. Svetlana og jeg likte hverandre så godt at vi oversatte hverandres bøker. Det var interessant, og vi fortsatte samarbeidet.

I april ble boka «Trado» utgitt samtidig i Romania og Sverige, signert Cârstean og Farrokhzad. I tillegg til dikt skrevet av hver enkelt av dem, består den av en del skrevet i fellesskap der de reflekterer over språk og oversettelse. Den latinske tittelen har flere betydninger, som å overlevere og gjenfortelle – men også å oppgi og forråde. Mens Cârsteans morsmål er merket av å ha vært et sentralt virkemiddel i statlig propaganda, har Farrokhzad et annet morsmål enn sin mor. Hos dem begge spøker forræderiet og oppgivelsen.

Til Norge

I september besøker Farrokhzad både Kapittelfestivalen i Stavanger og Ulvik Poesifestival. Hun er i gang med nye skriveprosjekter, men vil foreløpig ikke røpe noe om dem. Men skrive gjør hun, og dét som en konsekvens av å lese.

– Å lese har påvirket min måte å være i verden på. Det er en strategi for å forstå ting jeg ikke forstår, å forflytte meg i sinnet, intervenere i verden og i språket. Det å skrive bunner i den samme viljen som det å lese.