Annonse
Tori Wrånes slipper trollet løs og omdanner Museet for samtidskunst til et «wunderkammer» av sanselige opplevelser. Dagsavisens anmelder er vilt begeistret, og hevder at utstillingen er et mirakel av en publikumsmagnet som vil vekke oppsikt internasjonalt. Bildet er fra performancen «Your next vacation is calling».

Et mirakel i Samtidsmuseet

Kan en utstilling omslutte deg som en lun dyrekropp? Kan en bevegelig performancekunstner skape dynamikk i en statisk utstilling? Kan trollet i deg slippes løs? Kan det skje mirakler i Museet for samtidskunst?

Annonse
Kultur

 

UTSTILLING

Tori Wrånes

«Hot Pocket»

Museet for samtidskunst/Nasjonalmuseet, Oslo, 21/4 – 3/9

Svaret på alt dette er et rungende JA! For dette er nesten ikke til å tro – at en utstilling med vår internasjonalt kjente performancekunstner Tori Wrånes (født 1978) kan bli så fin. Jeg har hatt mange sterke opplevelser med hennes forestillinger opp gjennom årene, men tanken på en utstilling ga meg ikke spesielt store forventninger. I utgangspunktet er performancekunst svært vanskelig – om ikke umulig – å gjenskape i utstillingsform. Performance er samtidskunstens uskikkelige barn, et uttrykk som best kan sammenlignes med teater: Det oppstår og forsvinner der og da, og er det bra setter det uutslettelige spor i tilskueren. Er det dårlig er det som et langt gjesp. All dokumentasjon blir som et pust i sivet for dem som var til stede og opplevde det som faktisk skjedde.

Det har skjedd et lite mirakel nede på Bankplassen, der Nasjonalmuseet med Tori Wrånes’ «Hot Pocket» nå viser sin siste utstilling i Museet for samtidskunst. Når den stenger søndag 3. september er det ugjenkallelig slutt. Førstkommende mandag begynner de å demontere de permanente installasjonene før flyttingen til Vestbanen. Nå bør publikum kjenne sin besøkelsestid og kaste seg rundt. Ilya Kabakovs «Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe)» er den første som forsvinner ut. Vil du se den er denne helgen siste mulighet. Per Inge Bjørlos fantastisk flotte «Indre rom V» er blant dem som følger kort tid etter. Ta en tur og klem deg inn i den spesielle installasjonen.

Men tror du museet forteller publikum om dette? Selv fikk jeg vite det i en bisetning under pressevisningen. Jo, det står nevnt på museets nettsider, men det var ikke lett å finne. Jeg brukte tid og måtte lete aktivt for å finne det. Hadde museet tatt samfunnsoppdraget sitt mer alvorlig hadde de benyttet anledningen til å lage en markering og vise frem hvilke perler de har. Samtidig kunne de skape litt blest rundt flyttingen og forsikre publikum at de vil få se disse verkene igjen i nybygget – om tre år. Det er en lang pause.

Les også: 90 prosent norsk i Frankrike

Det var dagens malurt. Det trengs det ikke mer av. For Tori Wrånes sørger for at samtidsmuseet vil bli en publikumsmagnet de neste månedene. Dette er en utstilling på toppnivå også i en internasjonal sammenheng. Den ville skapt oppsikt i New York, Mumbai og Tokyo. For det Tori Wrånes har skapt i samarbeid med kurator Stina Högkvist er en altomsluttende installasjon der film, skulptur og mer tradisjonelle kunstuttrykk går opp i en høyere enhet. Gulv og vegger er dekket med en varmt brun nålefilt, akkurat passe hårete til at det blir en taktil opplevelse som du får lyst til å ta på. Og selv om du helst ikke bør ta på kunstverkene, er invitasjonen om berøring så åpenlys fordi du i den monumentale banksalen møtes av en stor «kake», en roterende pyramide som du gjerne må klatre i. Her kan du sette deg ned og betrakte kunsten mens «kaken» dreier sakte rundt. Fra toppen er du så nær arkitekt Ingvar Magnus Olsen Hjorths (1862–1927) glasskuppel anno 1906 som du aldri har hatt mulighet til før. Her kan du studere kunst og arkitektur i skjønn forening.

Banksalen stammer fra byggets opprinnelige funksjon, da dette var hovedsete for Norges bank. Byggets monumentalitet og dette rommets ornamenter og gullbelagte utsmykning har vært hovedankepunktet for dem som har vært sterkt kritiske til bruken av bankbygget som kunstmuseum. Bygget byr på en komplisert og krevende romstruktur, men jeg har hatt store problemer med å forstå dem som har ment at bygget er uegnet til utstillingsformål. Denne utstillingen og en rekke andre før den viser at det er fullt mulig å bruke byggets kompleksitet som en utfordring.

Modernismens idé om den hvite kuben som det perfekte utstillingsrommet er blitt kraftig utfordret de senere tiårene, og gamle fabrikkhaller og herskapshus er blitt omdannet til levende og prestisjetunge utstillingsrom. I denne sammenhengen fortoner kritikken mot Museet for samtidskunst seg ganske smålig. Jeg kommer til å savne Museet for samtidskunst. Det er maktpåliggende at Statsbygg sørger for at det blir publikumsrettet virksomhet i første etasje når nye leietagere flytter inn.

Tori Wrånes tar utfordringen og viser hvor bra disse rommene kan fungere. Hun har skapt en total transformasjon samtidig som det er nok igjen av den opprinnelige arkitekturen til at publikum vet hvor de er. Kunstneren har latt seg inspirere av banksalens ornamentikk og har kledd de gullbelagte søyledekorasjonene med silikonbelegg som er farget inn med pigmenter direkte i støpemassen. Medaljongene under glasskuppelen har hun omdannet til feste for «trolltenner», en serie amøbeaktige former som sprenger seg ut av ornamentene som en form for polypper som vifter i vannet etter mat. Overflaten kan se ut som tekstil eller selpels, og de formfrie skulpturene egger fantasien til å tenke frem ulike ideer om hva dette kan være.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Slik fortsetter utstillingen med overraskende skulpturer og videoinstallasjoner som fungerer godt. Her møter du figurer som borer seg gjennom veggen, som gjemmer hodet under gulvet, eller som er bein uten kropp. Utstillingen presenterer deg for en kroppslig frigjøring, en løsrivelse fra hodets og den tenkende bevissthetens dominans. Du møter et troll med to hoder som ligner forbausende på kunstneren selv. Figuren bruker halen som mikrofon, og selv om denne skulpturen er lydløs er lyd en vesentlig del av utstillingen. For Tori Wrånes er en kunstner som bruker sin egen kropp aktivt. Ikke utleverende og seksualisert slik man kanskje kunne forvente, men tankefullt og reflekterende på en måte som gjør kroppens lyder til et rikt kommunikasjonsmiddel bortenfor det konvensjonelle språket.

Det sistnevnte er spesielt tydelig i den store videoprojeksjonen på tre skjermer som avslutter utstillingen. Det er en filmatisk og sterkt visuell fremstilling av en legendarisk performance fra 2014, «Your next vacation is calling» fra Lilith Performance Studio i Malmö. Jeg var ikke til stede, men filmens selvstendige fortolkning er så sterk at jeg ble sittende og se den flere ganger. Jeg skal ikke avsløre for mye, men bare nevne at performancen ble skapt som en reaksjon på Kristiansand kommune og statlige Kunst i Offentlige Rom/KOROs sensur av den offentlige utsmykkingen «Fantasihjelmen» (det skjer oftere enn vi liker å tro). Performancen ble en utladning. Det visuelle uttrykket er overveldende, men lyden er like viktig. Ett sitat fra en epost til lyddesigner Gisle Tveito er ganske betegnende: «Hvis vi kan lage en lyd som minner om lukta av ett dødt dyr, som du håper skal bli levende igjen.. / Så ville det vært fint.»

Slik kunne jeg fortsatt å beskrive delene i en utstilling som er et altoppslukende og uttømmende allkunstverk. Jeg kunne for eksempel skrevet en lengre utredning om de mange lagene i den altomfattende performancen «Track of Horns» som ble fremført i og langs en stolheis i Bolzano, Italia i 2015. Tori Wrånes’ kunst er full av viltre påfunn, men den har også dypere lag av mening som ingen har vondt av å tenke over. Hennes skjeve blikk på verden er inspirert av trollets øye, og det alternativet hun setter opp for oss minner om hvor viktig det er å slippe frem alt det vi undertrykker i selfieæraens glade selveksponering. Men først og fremst er dette en sanselig utstilling der nålefilten på gulv og vegger gjør at du er omsluttet av hennes univers fra det første steget du tar inn i utstillingsarealene. Ord blir fattige.

Annonse