Horror/Action
«Abraham Lincoln: Vampire Hunter»
Regi: Timur Bekmambetov
USA - 2012
Steven Spielberg ble neppe blid da han oppdaget at Tim Burton produserer en film med tittelen «Abraham Lincoln: Vampire Hunter». Her har Spielberg jobbet i årevis for å få laget en seriøs filmografi om Lincoln, og i det han endelig starter innspillingen blir han slått på målstreken av en tøysefilm som dette.
Det har på noen år blitt en egen litterær sjanger, dette med såkalte «mash-ups» - der man blander inn monstre og exploitation-elementer i litterære klassikere. Alt startet med «Pride and Prejudice and Zombies», som Seth Grahame-Smith skrev med litt hjelp fra Jane Austen. En uventet suksess, som fostret massevis av etterligninger. «Abraham Lincoln: Vampire Hunter» er trolig den beste av dem, og ble også skrevet av Grahame-Smith. Dette historiske eposet tar for seg en mindre kjent del av den amerikanske presidenthistorien: at Abraham Lincoln reddet USA fra blodsugerne med hjelp av sine overlegne ferdigheter innen øks-fu.
Filmen følger Lincoln (Benjamin Walker) fra han som ung gutt mister moren sin under et vampyrangrep. I voksen alder prøver han å ta sin søte hevn, men blir nesten drept i basketaket med den onde slavehandleren Jack Barts (Marton Csokas). Abe reddes av den velstående playboyen Henry Sturgess (Dominic Cooper), som har gjort det til sitt livs oppgave å jage vampyrer. Sturgess trener Abraham opp i «sannhetens kraft», som tilsynelatende gir den framtidige presidenten superkrefter når det gjelder å bruke sin sølvbelagte spesialøks til å hogge i hjel vampyrer. Lincoln sendes til Springfield for å økse flere blodsugere, og der blir han kjent med sin framtidige kone Mary Todd (Mary Elizabeth Winstead). Lincoln får også en god kompis i butikkeieren Joshua Speed (Jimmi Simpson), og blir gjenforent med sin afroamerikanske barndomsvenn Will Johnson (Anthony Mackey). Begge blir allierte i Lincolns korstog mot vampyrtrusselen.
Samtidig blir Lincoln engasjert i kampen mot slaveriet, i denne versjonen fordi vampyrene bruker slavene som blodbank. Rundt halvveis hopper filmen plutselig fram rundt tretti år i tid, mens Lincoln sitter i Det hvite hus, og er midt oppe i borgerkrigen. Sørsiden er i ferd med å vinne krigen med hjelp av uovervinnelige vampyrsoldater - under ledelse av ur-vampyren Adam (Rufus Sewell), som ønsker å gjøre USA til en nasjon for blodsugere. «Abraham Lincoln: Vampire Hunter er omtrent som man kan forvente seg av regissøren bak «Wanted» og de elleville «Day/Nightwatch»-filmene. Preget av ujevne dataeffekter, mye digital blodsprut - og noen høvelig oppfinnsomme innslag av villmanns-action i sakte film. Action-høydepunktene inkluderer et hemningsløst oppgjør mellom Lincoln og vampyren som drepte moren hans - som utspiller seg mellom, under og oppå en flokk villhester i full galopp. Slapp av, dyrevenner. Ingen dataanimerte hester kom til skade under innspillingen.
Filmen tar dette skrullete konseptet forholdsvis seriøst, og demper absurditetene til et nødvendig minimum. Med mer selvironisk humor kunne dette ha blitt en glimrende kortfilm - men den russiske regissøren Timur Bekmambetov gjør et helhjertet forsøk på å få historien til å fungere i langfilmlengde. Noe han lykkes sånn halvveis med. Han har flaks med rollebesetningen: hovedrolleinnehaver Benjamin Walker ser ikke bare veldig ut som Abraham Lincoln, men han er dessuten prikk lik en ung Liam Neeson, vår tids store film-badass (Walker har også spilt en ung Neeson i «Kinsey»). Romanforfatteren Seth Grahame-Smith har selv skrevet manuset, men trolig med et par produsenter konstant hengende over skulderen med en tykk bunke notater. Filmen har en ganske annen historie enn boken, som dessverre er mer preget av klisjeer, lettvinte løsninger og en generell mangel på oppfinnsomhet. Hollywood-ifiseringen av historien har også ført til en mye svakere slutt, som fratar oss gleden av et skikkelig tilfredsstillende klimaks.
Filmen raser igjennom Lincolns alternative livshistorie raskt og effektivt - med null dødpunkter, og fint få overraskelser. Scenene der ærlige Abe økser ned blodsugere er så stilisert og preget av dataeffekter at de sjeldent føles særlig voldsomme. Utgangspunktet er ganske gøyalt, men filmen er veldig tradisjonell. Hvis man er i det analytiske hjørnet kan man alltids påstå at dette er en snedig utforskning av mytologiseringen i historiske biografier. Som Lincoln siteres i åpningsmonologen: «History prefers legends to men». Men nei, jeg tror nok ikke denne filmen er særlig opptatt av sånne ting, og er mer drevet av «hei, hadde de ikke vært fett hvis Abraham Lincoln jaget vampyrer?». Jo, litt fett er det jo - men ikke så veldig oppfinnsomt når du kommer over selve konseptet. Skal bli spennende å se hvordan Spielberg vil klare å toppe dette med sin «Lincoln»-film (som kommer på kno til jul), der Daniel Day Lewis spiller tittelrollen. Det er jo fortsatt ikke for sent med noen omfilminger, kanskje plusse på noen varulver og demoner.
