Er dette Gullpalme-vinneren i Cannes?

CANNES (Dagsavisen): Skal en kvinnelig regissør endelig motta Gullpalmen i Cannes når den 69. festivalen avgjøres i Palais des Festivals? Jeg er ikke den eneste som inderlig håper det, etter et år da filmene generelt har holdt sjelden høy kvalitet og festivalen har tatt små, men synlige grep for å bryte opp den tradisjonelle mannsdominansen. Spørsmålet er om Mad Max-regissør George Millers jury - med blant andre Mads Mikkelsen, Kirsten Dunst og Donald Sutherland på laget - greier å enes rundt tyske Maren Ades fantastiske relasjonsdrama «Toni Erdmann». Ryktene sier at det er nettopp det de ikke greier, og da er løpet mot Gullpalmen langt mer åpent enn det så ut som i dagene etter at Woody Allen åpnet festivalen med sin nye «Café Society» utenfor konkurranse.

Les også: Vitale Woody fortsatt i slaget

Tysk favoritt

Når hunden hans dør, velger han å besøke datteren. Det er på ingen måter vellykket, men faren gir ikke opp selv om han blir møtt av en avvisende datter. Han kommuniserer på den eneste måten han kan, og som hun kan gjenkjenne. Idet hun tror han har reist hjem, dukker han til datterens vettskremte reaksjon opp, med store tenner, limousiner og svart løshår. Han har ikledd seg rollen som Toni Erdmann, en eksentriker som tilbyr sine tjenester som konsulent i hennes jobb- og kundekrets. Jeg har aldri hørt Cannes-pressen le så spontant, varmt og unisont som under «Toni Erdmann», og selvsagt bunner det i at under et ferniss av utilgjort humor ligger et intelligent og sårt drama. I sakte valsetakt spilles far og datter opp mot hverandre i forsøket på å finne tilbake til en kommunikasjon dem imellom som kan hele forholdet. Men selv om kritikerne og øvrig publikum i Cannes er enige i at «Toni Erdmann» bør få Gullpalmen, er juryen åpenbart fortsatt ute. Kompromisset kan bli at filmen får en andre- eller tredjepris, eventuelt manuspris eller at skuespillerprisen går til Sanda Huller, som spiller datteren i filmen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Så er spørsmålet om en forbigåelse av «Toni Erdmann» fører juryen til den andre kvinnelige regissøren som etter min mening virkelig har innfridd. Andrea Arnolds «American Honey» er et realistisk dypdykk i unge amerikaneres desillusjonerte erkjennelse av at det er ingen som fanger dem opp når de faller. Arnold følger en klikk unge mennesker som kjører fra by til by i USA og selger magasiner på postordre, og samholdet mellom dem danner en gruppedynamikk med utgangspunkt i dørsalg på dagtid og hard festing på nattestid mens de øker farten gjennom det flate, åpne midtvestenlandskapet som møll som trekkes mot lyset. Kraftfull bruk av musikk og figurenes iboende energi gjør den til en «On The Road» for Rihanna-generasjonen.

Les også: Står opp for en ny generasjon

The Neon Demon

Det var store forventninger til danske Nicolas Winding Refns nye film «The Neon Demon», som i stedet endte opp som festivalens store skandalefilm og ble møtt av aggressiv buing og piping i salen før applausen kom til. Det er slik Cannes vil ha det, og det er også en reaksjon etter Refns hjerte. Hans «Drive» var en instant klassiker etter at den ble vist i Cannes i 2011, mens oppfølgeren «Only God Forgives» to år senere var et ubehjelpelig kaos av galskap, ultravold og Refnsk bruk av stiliserte tablåer, slik vi husker dem fra «Valhalla Rising» og «Bronson». «The Neon Demon» er noe helt annet igjen, rett og slett en av de vakreste og mest kjølig visualiserte filmene som kanskje er laget.

I et iskaldt fargespekter strukket og glattet ut til siste skinnende trevl, skaper han en fantasi over Los Angeles' mote- og modellmiljø der jakten på skjønnhet og kampen for å beholde den utgjør en trykkoker av ubarmhjertige narsissistiske drivkrefter som finner en klangbunn i middelalderlegendene om dronningen som badet blod fra drepte unge jenter for å holde på sin skjønnhet og ungdom. I Refns forestilling kan det gi innslag av både nekrofili, kannibalisme og stump mental vold. Når 16-årige, foreldreløse Jesse kommer til byen står rovdyrene klare. Fotografer og agenter forhekses av hennes vakre uskyldighet, mens de andre modellene, allerede i pensjonistalderen som 21-åringer, møter henne med kald sjalusi og renkespill. Utover at filmen tematisk vil knuse motebransjens glassklare overflate, er handlingsforståelsen irrelevant for hvordan Refn bygger den som et rent kunstverk, like brutalt og frastøtende som den er forførende og lekker, like farlig som den er et skinnende relieff av speil, lys, mesterlig musikk, kontraster og scener som fråtser i motefotografiets estetikk. Elle Fanning er superb i rollen som en Jesse som endres fra å være naiv og nysgjerrig, til å innfri morens karakteristikk av henne: farlig.

Les også: Pedro og kvinnene

Fra poesi til voldtekt

«Julieta» er en god og solid Almodóvar-film, om kvinner, savn og hvor sterk tilstedeværelsen kan være om fraværet føles stort nok. Men den er ikke blant hans aller beste. Ken Loach har med «I, Daniel Blake» har tatt i bruk tematikk og rurale miljøer som føyer seg inn i den hjertevarme venstreradikalrens tidligere titler, mens Jim Jarmusch har laget en god, lavmælt og leken film om en bussjåfør som skriver poesi og nyter sine vante rutiner sammen med den artistiske cupcakebakende kjæresten og hunden deres. Alle de tre nevnte er veteraner som mer eller mindre innfrir, mens de doble Gullpalme-vinnerne Dardenne-brødrene har laget sin kanskje minst engasjerende film med «The Unknown Girl». Sean Penn, som kom til Cannes med "The Last Face" på festivalens nest siste dag, med Javier Bardem og Charlize Theron ved sin side, nevnes ikke som noen vinnerkandidat, og heller ikke «Nader og Simin»-regissør Asghar Farhadi som med en vri over Arthur Millers «En Handelsreisendes død» i «The Salesman», levnes de helt store sjansene. Sist ute i visningsrekka var Paul Verhoevens  «Elle», en voldtektsthriller som åpenbart presser de etiske grensene til randen og med Isabelle Huppert i det noen mener er hennes livs rolle. Dermed kan hun være med i kampen om en skuespillerpris helt på tampen.

Vidunderbarnet

En som ikke innfridde er Xavier Dolan. 27-åringen bak filmer som «Laurence Anyways», «Tom At The Farm» og fjorårets glimrende «Mommy» skal fortsatt få lov til å være «vidunderbarn». Hans «Its Only The End Of The World» selvsagt preget av Dolans evne til å male med farger og stemninger, men blir raskt et masete og tematisk uforløst stjernespekket teaterdrama som ikke får det beste ut av skuespillere som Marion Cotillard, Lea Seydoux og Vincent Cassell. Kanskje har han hatt for mye hastverk denne gangen, i kombinasjon med at Cannes-festivalen gjør han den bjørnetjenesten og plassere filmen i hovedkonkurransen.

Les også: Xavier Dolan - et filmens vidunderbarn

En kandidat til å få en pris er derimot Jeff Nichols «Loving», en nydelig, lavmælt, uamerikansk fortalt film om ekteparet som gikk helt til Høyesterett for å få omstøtet loven som i raseskillets USA på 1950- og 60-tallet gjorde det forbudt å gifte seg på tvers av hudfarge. Joel Edgerton og Ruth Negga spiller ekteparet med en varme man sjelden ser i denne sorten filmer, som gjerne faller for fristelsen å skulle tekkes et stort publikum gjennom å trykke på alle klisjéknappene. Slik er ikke denne filmen, men det ligger ikke helt i kortene at en amerikaner skal vinne Gullpalmen i år. Romania får sikkert også en pris på hjemveien. Både Cristian Mungiu med «Bacalaureat» og Cristi Puiu med «Sieranevada» satte grå, postkommunistisk realisme på festivalkartet, men bare Puiu er en utfordrer til en av de største prisene. Sist men ikke minst er Park Chan-wook («Oldboy») den som konkurrerer med Refn når det gjelder vakre, skinnende ubehagelige og makabre tablåer, og «The Handmaiden» som den heter på engelsk skal ikke avskrives i prisøyemed. Det skal man selvsgat ikke gjøre med noen av de andre filmene heller. En løs jury er like uforutsigbar som en Cannes-film på ville veier.

Les også: – Den reneste kjærlighetshistorien noensinne