Endelig kjønnsbalanse i norsk kunst

KUNST

«NN-A NN-A NN-A – Ny norsk abstraksjon»
Astrup Fearnley-museet
Oslo, 13/2 – 3/5

Mange vil sikkert protestere på at 11–6 representerer kjønnsbalanse. Men kvinnene har lenge vært i flertall på kunstutdanningene, og de har like lenge vært underrepresentert i utstillingslivet. Sist Astrup Fearnley-museet mønstret ung, norsk kunst, i 2008, var kjønnsfordelingen 19–11 i mennenes favør. Så når museet endelig gir kvinnene flertall er det helt på sin plass.

At dette kommer innenfor abstrakt kunst gir desto større grunn til å sette kryss i taket. Kall det gjerne en klisjé, men avantgardekunstens abstrakte mestere fra begynnelsen av 1900-tallet og framover er gjerne kjent som formalt orienterte, maskuline menn med stort ego og et dominant forhold til kvinner.
 
I år er det hundre år siden russeren Kazimir Malevich malte «Sort kvadrat». Siden har ikke kunstverdenen vært den samme. Ved å presentere et maleri med sort maling innrammet av et felt med hvit maling påpekte han kunstens avstand til den virkelige verden, og at maleriet kun var maling på et lerret, ikke en representasjon for noe i den virkelige verden. Det som kunne vært et endepunkt ble i stedet startpunktet for utforskning av den visuelle kunstens muligheter som sin egen premissleverandør.

De senere årene har mange kunstnere gått i dialog med modernismen. At denne interessen i Norge nå domineres av kvinner er et interessant fenomen som blant annet viser at det er flere kvinner som overlever og inntar sentrale posisjoner som kunstnere. En grunn til at dette skjer nå er de gode stipendordningene som høyresiden i norsk politikk er så ivrige etter å reformere.

Det er 80-tallsgenerasjonen som trekkes fram i «NN-A NN-A NN-A». Den yngste er født i 1988, den eldste i 1976. Da utstillingens eldste, Camilla Løw, var den første som mottok Statoils kunststipend i 2007, vakte det sterke reaksjoner. Hennes rene og enkle, formbaserte skulpturer opplevdes som en frisk fornyelse, selv om de bygger videre på klare forbilder innen minimalistisk skulptur. I hennes arbeider i Astrup Fearnley-utstillingen kan vi trekke linjer tilbake til ultrafunksjonalistene i den nederlandske De Stijl-gruppen, og Løws skulpturer danner et levende teater der de henger i snorer fra taket.

I motsatt ende av Løws strenge, men formglade formalisme finner vi Ann Iren Buans organiske gigantskulptur «Drifters». I det spesielle rommet over kafeen har hun skapt et univers å drømme seg bort i. De to store skulpturene er bygget opp av sju lag papir som er revet opp og bearbeidet med pussemaskin. De fyller rommet, og det er fristende å krype inn i den ene. Det gjelder å holde hardt på barna, for papirskulpturene er farget inn med tørrpastell og pigmenter som smitter av.

Mange vil tenke på abstrakt kunst som kjønnsfattig og tannløst, som ren formalisme uten appell. Men det er ikke vanskelig å finne eksempler på det motsatte. Auroa Passeros tekstiler og Marte Johnslien og Emma Ilija Wyllers skulpturer er sanselige på hver sin måte, mens Petter Buhagens 37-sekunders videoloop kan sees som en metafor for livets forgjengelighet. Det var først etterpå jeg oppdaget at den (sic!) heter «Generations».

Plassen strekker ikke til for å vurdere alle. Loddet faller på Anders Sletvold Moes serie med 36 små, «svarte brev». De er dedikert til ulike abstrakte kunstnere, og de er en serie perler av formalistisk abstraksjon der materialfølelse og motivbehandling går opp i en høyere enhet.

Etter den negative mottakelsen av Astrup Fearnley-museets siste storsatsing, massemønstringen «Europe, Europe!», hadde det vært hyggelig å avslutte med å konstatere at alt er bra. Men også denne gangen er det noe å sette fingeren på. Da Europa-utstillingen åpnet var det mye oppstyr rundt manglende vederlag til kunstnerne. Nå har museet ordnet opp i rotet: Denne gangen får alle deltakende kunstnere 5.000 kroner i kompensasjon for lån av kunstverkene. Det er ikke mye. En annen ting vi bør spørre om er hva museet gjør for å få disse og andre norske kunstnere ut i verden? De siste hovedutstillingene er presentert med omfattende, internasjonale turnéplaner. Denne utstillingen skal til Stavanger kunstmuseum.

Hvorfor har ikke direktør Gunnar Kvaran hentet inn sine utenlandske kolleger til kuratorteamet for denne utstillingen? Hvorfor gjør ikke Astrup Fearnley-museet – som ellers elsker å smykke seg med sine internasjonale forbindelser – noe for å få norsk kunst ut i verden? Museet har laget en fin utstilling. Men det er ingen der ute som får vite at norsk kunst kan måle seg med det meste.

LARS ELTON