Annonse
Hannah Ryggen var politisk engasjert, men kunne også gripe tak i lokal historie. «Peter Dass» (1940) forteller visstnok historien om da dikterpresten overtrumfet djevelen for å nå frem og holde preken for Kongen i København. Bildet kan tolkes slik at djevelen er representert av en brukt båtrye (i midten) som hun hentet fra nærmiljøet på Ørlandet. FOTO: NASJONALMUSEET/TRULS TEIGEN

Endelig fremme i lyset

Dette er blitt tekstilkunstens sommer. De historiske utstillingene med Frida Hansen i Stavanger kunstmuseum og Hannah Ryggen i Nasjonalgalleriet er blitt publikumsfavoritter. Og se om ikke tekstilkunsten lever i beste velgående i samtiden også!

Annonse
Kultur

 

KUNST

«Hannah Ryggen. Verden i veven»

Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet i, Oslo, 12/6 – 4/10

«Frida Hansen – Art Noveau i full blomst»

Stavanger kunstmuseum, Stavanger, 12/6 – 18/10

Unn Sønju: «Monumentale billedvev fra anti-krig serien RAW WAR»

Kunstnerforbundet, Oslo, 13/8 – 13/9

 

Av Lars Elton

Forordet til den gode katalogen som følger Nasjonalgalleriets utstilling om Hannah Ryggen starter slik: «Tiden er moden for en større presentasjon av svensk-norske Hannah Ryggen (1894–1970) som kunstner!» Utsagnet kommer med utropstegn, noe som kanskje skyldes at det er 18 år siden sist en kvinne ble viet en separatutstilling i Nasjonalgalleriet? Og det burde stått «overmoden», for denne utstillingen kommer etter at en rekke andre institusjoner har tråkket løype før Nasjonalmuseet. Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i Trondheim har en hel sal til sin faste presentasjon av Hannah Ryggen, blant annet fordi hun bodde på Ørlandet med sin kunstnermann Hans Ryggen fra 1923. Blant de mange utstillingene senere år toppes listen av den brede presentasjonen under Europas viktigste kunstutstilling, Documenta i Kassel 2012. Så det at «tiden er moden» er et understatement.

Jeg finner det merkelig at store deler av kunsteliten (i Norge og internasjonalt) i en årrekke har hatt en så ignorant holdning til kvinnelige kunstnere og håndverksbaserte kunstsjangre. Akkurat som om maleri ikke er et håndverk, det også? Kvinners beskjedne plass i kunsthistorien er et ømt punkt, og tekstilkunstnerne har stilt bakerst i køen. Derfor er det svært gledelig at de to pionérene Ryggen og Frida Hansen (1855–1931) nå trekkes frem for et bredere publikum. At de er fyrtårn i en meget sterk tradisjon bekreftes av Unn Sønju, som med sin separatutstilling i Kunstnerforbundet (som åpnet torsdag) viser at tekstilkunst er både estetisk vakker, brennende aktuell og svært kompleks i sitt uttrykk. Norsk samtids-tekstilkunst har en lang rekke fremragende utøvere, og flere av dem har gjort seg sterkt bemerket internasjonalt.

Frida Hansen er den virkelige pionéren i den historiske duoen. Hun ville aldri blitt kunstner hvis det ikke var for at ektemannen, Stavanger-handelsmannen Wilhelm Hansen, gikk dundrende konkurs i 1883. Han forlot en astronomisk gjeld på størrelse med to statsbudsjetter og stakk til Amerika. Overklassekvinnen måtte forsørge seg selv, og hun tok opp igjen ungdommens interesse for kunst. Hun viste seg å være det vi i dag ville kalle en gründer, og startet vevatelier og gjorde karriere på egen hånd. Hun var en tid ansatt hos Husfliden, men da de brukte hennes mønstre uten lov anla hun sak. Hun ble dermed en pionér innenfor copyrightproblematikk, og hun tok også ut patent på «transparents», teknikken hun utviklet som ga hennes tepper et helt spesielt, luftig uttrykk. Teknikken innebærer at deler av renningstrådene ikke dekkes av innslag slik at det oppstår åpne felt i veven der lyset slipper gjennom.

At Frida Hansen fikk større oppmerksomhet utenlands enn i Norge er et faktum vi i dag kan gråte over. Hennes interesse for forrige århundreskiftes naturinspirerte og stiliserte kunstuttrykk Art Nouveau (eller Jugend som er den tyskspråklige betegnelsen) gjorde at hun ikke passet inn i det nasjonalt innstilte kunstlivet i Norge. I tiden frem mot unionsoppløsningen med Sverige i 1905 var billedkunstneren Gerhard Munthe (1849–1929) en større «helt» innen norsk tekstilkunst fordi han laget stiliserte fremstillinger av sagamotiver. Men han vevde ikke selv. Det var det anonyme kvinner som gjorde, blant annet på Frida Hansens atelier i Oslo. Resultatet er at Frida Hansen er dårlig representert i norske museer, men teppene finnes til gjengjeld i viktige museer rundt i Europa. Derfor er det all grunn til å ta en tur til Stavanger. Det er 40 år siden sist, og det vil garantert bli lenge til neste gang vi får se en slik utstilling igjen.

Frida Hansen-utstillingen er en sjelden perle. Det er en sann svir å studere de vakre motivene, kontemplere over historiene fra mytologi og litteratur som hun billedlegger, og ikke minst beundre den enestående kombinasjonen av teknikk og kunstnerisk detaljering som er uten sidestykke i norsk kunst. Men kunstverkene mister noe av sin fargemessige intensitet (slik vi for eksempel så det i Lillehammer kunstmuseums flotte tekstilutstilling «Tusen Tråder» høsten 2013) fordi Stavanger kunstmuseum bruker en mørk blåfarge som bakgrunn for teppene. Veggfargen «dreper» plantefargene, men det hindrer heldigvis ikke at utstillingen dokumenterer et kunstnerskap av første klasse.

Hannah Ryggens engasjement var ganske annerledes enn Frida Hansens. Der den eldste var en estetiker er Ryggen gjerne blitt betraktet som politisk aktivist. Det er en sannhet med modifikasjoner, og utstillingen i Nasjonalgalleriet trekker også frem de humoristiske og mer trivielle sidene ved hennes kunstnerskap. Men det er ingen tvil om at Ryggens politiske engasjement var bakgrunn for noen av de viktigste verkene i norsk kunsthistorie: Den spanske borgerkrigen, Italias invasjon av Etiopia, nazistenes henrettelser og terror – dette og mer til er temaer som preger de farge- og motivsterke teppene. Nasjonalgalleriet viser faksimiler av avisforsider fra blant annet Ny tid og Dagbladet som har direkte relevans til motivene.

Hannah Ryggen hadde også en internasjonal karriere, men etter hennes død har kunsten først og fremst hatt nasjonal betydning. Det er ikke mange årene siden en ny generasjon oppdaget henne, og de siste årene har ting skjedd fort. I tillegg til Documenta er teppene vist i prestisjetunge museer i Paris og Madrid. Det kan skyldes at de temaene hun tar opp vekker gjenklang i vår urolige tid, men først og fremst tror jeg det skyldes en usedvanlig uttrykkskraft og et særpreget billedspråk. Hannah Ryggens tepper er noe helt for seg selv, og de snakker direkte til publikum uavhengig av tid og sted.

At norsk tekstilkunst er en levende tradisjon i stadig utvikling ser vi akkurat nå i Kunstnerforbundet. Unn Sønju (født 1938) er en nestor som trekker på mange av de samme kvalitetene som Hansen og Ryggen. Utstillingen hennes består av verk fra et langvarig anti-krigs-prosjekt med mange kunsthistoriske referanser. Ikke minst er det en fargesterk utstilling som avslører et tydelig engasjement og en teknisk beherskelse av de sjeldne. Og selv om flere av verkene har dyster tematikk i både ord og bilder, er det lyset og håpet som utgjør utstillingens avslutning med teppet «Dona nobis pacem». Utstillingen gir meg grunn til å hevde at tekstilkunsten er kommet et godt stykke lenger enn på Frida Hansen og Hannah Ryggens tid.

Annonse