Annonse
Forholdet mellom Tyskland og Tyrkia har forverret seg betraktelig etter at Erdogans autoritære, nasjonal-populistiske linje har blitt mer kompromissløs, skriver Simen Ekern. Her fra G20-møtet i Hamburg i sommer, der Tysklands forbundskansler Angela Merkel tok imot blant andre den tyrkiske presidenten. FOTO: Odd ANDERSEN/NTB SCANPIX

En trist og dum historie

Forholdet mellom Tyrkia og EU har alltid vært komplisert, men det har sjelden stått så dårlig til som nå.

Annonse
Kultur

I en framsynt kronikk i New York Times i 2004 beskrev den nå avdøde historikeren Tony Judt hvordan Ukraina kom til å bli en utfordring for EU i tiden framover. Artikkelen ble skrevet samme år som den store EU-utvidelsen mot Øst- og Sentraleuropa, og Judt understreker hvordan Ukrainas stilling i utgangspunktet er svært annerledes enn landene som ble medlemmer det året. Knyttet, som landet er, til Russland på en annen, mer grunnleggende måte enn de nye medlemslandene.

Samtidig er Ukraina en helt vesentlig del av sentraleuropeisk kultur og historie – så nært knyttet til Europa at landet burde blitt et naturlig medlem av EU, hadde det ikke vært for et par vesentlige hindringer, forklarer Judt: Vladimir Putin ville aldri godtatt det. Og EU ville helst slippe å ta imot Ukraina, selv om Putin hadde sagt «vær så god». Konklusjonen er klar i all sin uavklarthet: «Ukraina er dermed en utfordring den europeiske unionen ikke kan ignorere, men helst ikke vil forholde seg til. På denne måten minner landet på besynderlig vis om Tyrkia.»

Mens navnet Ukraina gjerne er blitt oversatt som «grenseland», et slags mellomsted, utgjør også Tyrkia en slags uklar grense. Tyrkia er åpenbart en del av Europa på mange vis, samtidig som landet i mange århundrer også har vært selve symbolet på hva som ikke er Europa for mange europeere.

Den samme dobbeltheten preger Tyrkias forhold til Europa. Går man gjennom den lange, kronglete og til dels traumatiske historien om forholdet mellom Tyrkia og EU, virker det klart at ingen av partene har klart å bli enige. Verken med seg selv eller med motparten, om hvordan de skal se på hverandre og hva slags forhold man vil ha mest nytte av.

Den første tilknytnings-søknaden ble sendt fra Tyrkia allerede i 1959, to år etter at Roma-traktaten var undertegnet. Det var nok ikke realistisk å tenke seg at den tyrkiske økonomien ville klare seg i en ny, europeisk frihandelssone ennå. Men tiden ville vise at Tyrkia hørte til i et europeisk fellesskap, tenkte mange.

Fra å være Europas syke mann, hadde Tyrkia blitt en viktig, vestlig alliert i sikkerhetspolitiske spørsmål, som NATO-medlem. Nå måtte man se framover, og planlegge for et framtidig økonomisk samarbeid også. Ankara-avtalen, som skulle være et første steg mot medlemskap i det europeiske økonomiske fellesskapet, ble signert i 1963.

Det ble med det første steget, så det lenge ut til. For den planlagte økonomiske liberaliseringen ble lagt på is. Den politiske utviklingen i landet var ustabil og preget av stadige militærkupp. Var det egentlig slik at Tyrkia ville bli medlem? Var europeerne virkelig interessert i å ønske Tyrkia velkommen?

I et par tiår måtte man lete lenge for å finne konkrete grep som ble tatt for å forberede et medlemskap. Det var for mange hindringer i veien. Som den tyrkiske eks-diplomaten Selim Kuneralp har oppsummert det: «En enorm mengde velvilje på begge sider ville ha vært nødvendig for å overkomme disse hindringene. Dessverre har velvilje vært en mangelvare i forholdet mellom EU og Tyrkia. I stedet har gjensidig mistillit og anklager vært normen, bortsett fra i enkelte korte perioder».

Det er ikke vanskelig å finne bevis for at ideen om å integrere Tyrkia i det europeiske fellesskapet har vært en utopi fra starten av, at det var så altfor mye som måtte endres for å få noe slikt til å fungere. Likevel, i de gode periodene Kuneralp snakker om, har man kunnet se tegn til at det hele ikke har vært bortkastet.

I 1987 sendte Tyrkia den første søknaden om fullverdig medlemskap, og landet ble anerkjent som søkerland. I 1995 ble tollunionen mellom EU og Tyrkia en viktig milepæl, som la grunnen for et økonomisk samarbeid som fortsatt er svært viktig.

Og ti år senere, da forhandlingene om EU-medlemskap startet på ordentlig, var stemningen positiv, både i Brussel og i Ankara.

I 2005–2006 var det, kanskje egentlig for første gang, mulig å snakke om at et tyrkisk EU-medlemskap ikke var en utopi. Den tyrkiske regjeringen hadde oppfylt en del av de grunnleggende kravene EU stilte til medlemsland–som opphevelsen av dødsstraff–og det kunne se ut som begge partene var villige til å ta medlemskapsforhandlingene på alvor.

I Brussel var stemningen optimistisk, om ikke euforisk. I den tidligere nevnte New York Times-artikkelen, skrevet rett før forhandlingene startet, siterte Tony Judt (som var en slags skeptisk optimist på EUs vegne i mange saker) en tidligere EU-kommissær for utvidelser. Han mente at det europeiske byråkratiet ville gjøre hva de kunne for å utsette et tyrkisk medlemskap, han regnet ikke med at Tyrkia kom til å bli medlem av unionen før i 2015. I 2004 hørtes det ut som en ordentlig pessimistisk spådom, men de som var optimistiske med tanke på en rask og vellykket prosess, beholdt ikke optimismen fryktelig lenge.

Mens viktige reformer ikke ble fulgt opp fra tyrkisk side, virket det umulig å finne en løsning på helt avgjørende utenrikspolitiske hindringer, som spørsmålet om Kypros. Samtidig så man en akselerering i Tyrkia-kritikken på europeisk side: Jo mer sannsynlig et medlemskap virket, jo mer skremmende ble ideen for enkelte i Europa. Det ble dermed også mulig å gjøre tyrkisk medlemskap til et innenrikspolitisk valgkamptema i EU-land, naturligvis, og ingen gjorde det mer effektivt enn franske Nicolas Sarkozy.

Forfatteren Elif Shafak, som er en skarp kritiker av president Erdogans autoritære vending, har snakket om Sarkozys bruk av Tyrkia som et skremmebilde som «ekstremt kortsiktig tenkning», og som en avgjørende faktor i at nasjonalistiske, islamistiske krefter fikk medvind i sine forsøk på å demonisere Vesten. For mens frykten for Tyrkia er effektivt i europeiske valgkamper, er mistroen mot Vesten et vel så sterkt valgkamptema i Tyrkia.

Det siste eksemplet på hvordan forholdet mellom EU og Tyrkia kan bli en negativ spiral, der uenighetene dyrkes og brukes, er valget i Nederland. President Erdogan trengte noen få prosents økt oppslutning før den store avstemningen som til slutt ga ham sterkt økt kontroll over det tyrkiske samfunnet. Det viste seg at det var nyttig å piske opp en anti-europeisk stemning, for eksempel ved å kalle Nederland et «fascistisk land» fordi han ikke fikk drive valgkamp der.

Parallelt konkurrerte den høyrepopulistiske kandidaten Geert Wilders med den liberale kandidaten Mark Rutte om hvem som ville kunne ha den hardeste linjen mot Tyrkia i det nederlandske valget. Rutte gikk av med seieren–det er vanskelig å peke på noen annen enkelthendelse som ga Rutte mer vind i seilene på slutten enn den diplomatiske striden med Erdogan.

Samtidig har særlig forholdet mellom Tyskland og Tyrkia forverret seg betraktelig etter at Erdogans autoritære, nasjonalpopulistiske linje har blitt mer kompromissløs. Arrestasjoner av tyske og tysk-tyrkiske journalister og menneskerettighetsaktivister har gjort det umulig for tyske myndigheter å glatte over uoverensstemmelser. Det er nødt til å få konsekvenser, også økonomiske.

Utenriksminister Sigmar Gabriel har vært prisverdig tydelig i sine forsøk på å unngå å gjøre det hele til en eksplosiv konflikt innad i det tyske samfunnet, blant annet i et åpent brev i Bild, trykket både på tysk og tyrkisk: «Uansett hvor vanskelig det politiske forholdet mellom Tyskland og Tyrkia blir, er det en sak som forblir klar: Dere, mennesker med tyrkiske røtter som bor i Tyskland, hører hjemme her–enten dere er her med eller uten tysk pass», skrev Gabriel. Det er en holdning som deles bredt i tysk politikk, og kan bidra til å dempe dramatiske konsekvenser av den dårlige stemningen.

En annen, pragmatisk vurdering spiller inn her. Den mye omdiskuterte flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia har tydeliggjort noen av forhandlingskortene Erdogan sitter på. Skulle han gjøre alvor av truslene om å åpne opp migrantstrømmen fra Tyrkia–en advarsel som ikke minner så lite om den avdøde libyske diktatoren Gaddafis stadige trusler om å «åpne kranene»–vil det bli en virkelig utfordring for EU.

Er det fortsatt mulig å snakke alvorlig om muligheten for tyrkisk EU-medlemskap i et slikt politisk klima? Riktignok sa EUs utenrikspolitiske sjef Federica Mogherini tidligere i sommer at «Tyrkia fortsetter å være et kandidatland». Men hun la til at det var vanskelig, på dette tidspunktet, å se for seg noen bevegelse i forhandlingene. Østerrikes kansler Christian Kern formulerte «vanskeligheten» litt tydeligere i et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung 27. juli, der meldingen til Tyrkia var klar: «Dere er ganske enkelt ikke en medlemskapskandidat».

Om det ikke er så vanlig å si det høyt, er det akkurat slik det ser ut i praksis. I et intervju med BBC tidligere i sommer, forklarte en selvsikker Erdogan at han egentlig kunne tenke seg en slik ærlighet fra hele EU. «Da kunne vi kommet i gang med andre planer i stedet», som han sa, og viste til forskjellige økonomiske partnerskapsbånd med land som Kina.

Det hele minner mer om en slags terrorbalanse enn et snarlig ekteskap, og det er vanskelig å tenke seg at Tyrkia kan bli medlem av EU i overskuelig framtid. Likevel er det, på besynderlig vis, like usannsynlig med et endelig brudd. Erdogan er for avhengig av et fungerende økonomisk samkvem med Europa. EU er avhengig av å opprettholde en åpen forhandlingslinje med Tyrkia, fordi alternativet kan komme til å fortone seg mye verre, ganske raskt.

For å si det med en omskrivning av Tony Judts formulering: Tyrkia er en utfordring Den europeiske unionen ikke kan ignorere, men helst ikke vil forholde seg til. Forholdet vil nok hangle videre på et eller annet vis, i påvente av bedre dager.

Simen Ekerns nye bok «Folket, det er meg. Den europeiske høyrepopulismens vekst og framtid» utkommer medio september på Spartacus forlag.

Annonse