En superstjerne takker av

BERLIN (Dagsavisen): Det måtte en popstjerne til for å skape hysteriske tilstander på Filmfestivalen i Berlin. Det skjedde da George Michael presenterte dokumentarfilmen om seg selv «A Different Story» og den som er skeptisk til hvor mye sannhet som kan ligge i en påholden popstjernebiografi har en overraskelse i vente.

Som eneste norske avis fikk Dagsavisen møte mannen fra Hertfordshire i England som ble selve symbolet på 80-tallspopen gjennom Wham! og som gikk til topps som soloartist med platene «Faith» «Listen Without Prejustice» «Older« og «Patience». Titlene får ny mening etter å ha sett filmen der popkarusellens mest private artist åpner for alt på en gang bare for å stenge det igjen i morgen.

– Dette er så privat som du noen gang kommer til å få se meg. Etterpå drar jeg for gardinene for framtida. Jeg vil ikke mer. Men hvis jeg noen gang lager mer musikk skal jeg sørge for at fansen får høre den på ett eller annet vis, sier han.

Tidligere på dagen holdt han pressekonferanse etter å ha vist et nærgående filmportrett som vippet publikum av stolene. På hysterisk morsomt vis legger han fram flere private sannheter enn noen gang tidligere. Også på pressekonferansen er han i strålende humør men urolig bak solbrillene.

– Jeg må unnskylde brillene, men jeg har vært så nervøs for i dag at jeg ikke fikk sove i natt. Og jeg er 41 år og skremmer barn på 100 meters avstand når jeg ikke har sovet.

Døde av aids

Uten at han vi si det rett ut gir han inntrykk av å ville trekke seg helt tilbake fra offentligheten og platebransjen.

– Med denne filmen føler jeg at jeg lukker et kapittel i livet mitt for godt sier han.

– Jeg er ikke spesielt god til å være kjendis og det er heller ikke spesielt sunt for helsen min. Jeg jobber hardt 24 timer i døgnet for å opprettholde et bilde av meg selv og det stresset ønsker jeg ikke å utsette meg for lenger, sier han

I dag er han åpen homofil moralsk og politisk sett uønsket i USA og selger fortsatt millioner av plater. Han har kanskje bare Madonna og Michael Jackson over seg på verdens poptrone men alt har sin pris. Femten år i terapi og møtet med hans nåværende kjæreste Kenny har hjulpet George Michael dit han er i dag.

Men først nå vet vi for eksempel at da han gråtende holdt det han regner for å være sin livs opptreden, under minnekonserten for Freddie Mercury, gråt han også fordi kjæresten Anselmo lå døende av aids.

«A Different Story» forteller humoristisk avvæpnende om hvorfor ting er blitt som de er blitt: Musikken rettssaken mot Sony, homofobien i USA, om å bli tatt med buksene nede på et toalett i LA, angrepet på Tony Blair og George W. Bush før Irak-krigen og morens død. En mentalt ensom mann som opplever at det gode blir tatt fra han samtidig som han lever et liv de fleste misunner av ren uvitenhet.

«Det er vanskelig å være stolt over seksualiteten din når den ikke bringer deg noen glede» sier han. Det var før han traff Anselmo og fortellingen om kjærestens død er sterk:

«Han fortalte meg en dag om denne testen han måtte ta. Jeg tenkte du våger ikke å gjøre dette mot meg. Det var jul og jeg husker jeg satt rundt middagsbordet hjemme hos mine foreldre og ante ikke om mannen jeg elsket – som de ikke visste om – var alvorlig syk eller ikke. Jeg ante ikke om jeg var alvorlig syk. Det er om mulig det mest ensomme øyeblikket jeg har opplevd» sier han i filmen. Først flere år etter at Anselmo døde i 1993 kom Michael opp av sorgen med sangen «Jesus To A Child» som omhandler følelsene rundt kjærestens død.

Avsky mot bilder

- Ett av problemene er at jeg som tenåring var dysfunksjonell nok til å ønske en slik oppmerksomhet. De fleste som blir presentert for denne typen berømmelse – som Sting og Elton – har vært godt opp i 20-årene. Jeg lå år foran på det feltet.

- Først som voksen innså jeg at dette var en oppmerksomhet jeg ikke ønsket. Det var da jeg ga ut «Faith» og holdt på å bli gal. Jeg var 24 år og lukket meg inn i det private sier Michael som på spørsmål om hvorfor han da brukte så mye energi på rampelyset svarer:

- Jeg brukte enormt med krefter på å se rålekker ut i de første videoene og når jeg ser dem i dag får jeg som mange andre lyst til å sparke inn trynet på den fyren som vrikker seg gjennom dem. Men tro det eller ei dette var en måte å skjule avskyen jeg følte og fortsatt føler for å bli tatt bilde av. For eksempel jeg skulle gjerne sett filmen her i Berlin for å kjenne intensiteten i salen men jeg orker ikke tanken på å se meg selv på lerretet. Slike ting gjør livet vanskelig, sier han.

Popmusikkens død

En annen grunn til at jeg ikke vil mer, er at min sjanger innen popmusikken er død, sier Michael.

- For 23 år siden satt jeg på kontoret til plateselskapets A&R-representant og spilte en demo av det som skulle bli Wham-hiten «Careless Whisper». Han hørte 44 sekunder av den og sa: gå hjem og skriv hitlåter i stedet. Problemet med popmusikk er at den fortsatt bestemmes av sånne som han. Det er annerledes med rock. Den bestemmes av kidsen i gata. Rockeband må spille live og får en fanbase før de plukkes opp av et plateselskap. Popmusikken drepes av udugelige A&R-folk som hiver taper like fort som de får dem.

- I filmen sier Boy George at i motsetning til ham eier du ikke humor. Videoene og denne filmen viser tvert i mot at humoren er en av dine fremste virkemidler?

- Jeg liker den delen. Boy George har brukt 20 år på dra meg ned i søla og samtidig fortelle hvor nær vi står hverandre. Så kommer han med den ene setningen som beviser at han ikke kjenner meg i det hele tatt. Å ta den med i filmen er min måte å ta igjen på. Og humor er viktig. Det hjelper deg sånn at du ikke mister vettet fullstendig.

- Du sier at du alltid gikk rundt og var redd for at nye forferdelige ting skulle skje. Er det noe du fortsatt frykter?

- For å være helt ærlig gikk jeg flerfoldige år på antidepressiva til å bli kvitt den følelsen. Jeg var dypt vettskremt for at jeg skulle bli en av disse personene som bare hadde tragedier i vente. Og det er tre ting som skjedde meg på den tiden som jeg ikke har tatt med i filmen. For det første fordi det ville involvert og såret andre mennesker men også fordi det ville blitt for mye for meg å takle selv i dag. Jeg er et menneske som har vært ekstremt heldig men som også har opplevd nedturer. Hadde jeg tatt med alt ville det virket som om jeg synes synd på meg selv.