Kultur

En superhelt signerer sitt avskjedsbrev

– Jeg er flau og skamfull over at landet jeg bor i har valgt å forlate EU, sier den britiske skuespilleren og «Logan»-figuren Patrick Stewart (76) til Dagsavisen.

Bilde 1 av 3

BERLIN (Dagsavisen): Den verdenskjente Shakespeare-tolkeren og den gode kraften i superheltsuksessen «Logan» tar ikke lett på Englands exit fra Europa, og han bruker enhver mulighet han kan til å fortelle det til alle som har lyst til å høre.

– Jeg er skrekkslagen over resultatet av folkeavstemningen, og mest av alt fordi det ikke skulle vært en folkeavstemning i det hele tatt. Den kom fordi vi hadde en statsminister som var redd for at noen skulle ymte frampå om et benkeforslag som kunne gjøre livet surt for han. Han var så skråsikker på at folket skulle stemme for å bli i EU at han tillot folkeavstemningen kun for å blidgjøre noen små uroelementer, og se hva det førte til! Og se hvor han er i dag, borte, en knekt karriere og et fall som Shakespeare kunne lagt opp til. Og han var ingen dårlig statsminister, selv om han ikke var min statsminister, sier Patrick Stewart på elegant universitetsengelsk – fjernt fra hans nordengelske arbeiderklasseopprinnelse – når vi møter han i Berlin under «Logan»-premieren.

Dagsavisen anmelder «Logan»: Klagesang for en utslitt sjel

Grenser

I filmen «Logan – The Wolverine», som ble sett av nærmere 60.000 nordmenn bare denne første helgen, spiller han for aller siste gang rollen som Professor X, Charles Xavier, nå en avkreftet, syk mutanthelt som i likhet med resten av hans folk er i ferd med å gå til grunne.

– Føler du at filmens grunnleggende tematikk speiler samfunnet vi lever i akkurat nå?

– Jeg føler at «Logan» er en seriøs film med seriøs tematikk. Den handler ikke bare om å kreere en fantasiverden. Jeg er sikker på at både enkeltindivider og enkelte nyhetsmedier kan se filmen som en allegori over verdenssituasjonen akkurat nå, at vi har kurs mot en endetid ikke ulik den mutantene står foran i filmen. Faktisk slo det meg da jeg så den ferdige filmen at det overordnede målet til hovedfigurene i filmen er å krysse en grense, mens det overordnende målet til filmens onde krefter er å hindre dem som er på flukt i å lykkes med å krysse grensen. Det er en påfallende parallell, mulig utilsiktet, men likevel er den der, sier Stewart, som selv er kjent for sitt internasjonale arbeid, blant annet for International Rescue Committee i New York, det internasjonale tilsvaret til flyktninghjelpen.

– Antallet flyktninger akkurat nå er overveldende og det har blitt så mye mer i løpet av de tre-fire siste årene. Jeg tror faktisk denne filmen – superheltfilm eller ikke – vil gjenspeile dette. De som ser denne filmen kan faktisk ledes til å oppdage at det som skjer i den virkelige verden er en krise som man ikke kan la være å ta innover seg. Dette sier jeg vel vitende om at det er blitt mye vanskelige for såkalte kjendiser som oss å involvere oss i humanitært arbeid, særlig i Storbritannia. Den britiske pressen ser ethvert tilløp til engasjement som en mulighet til å latterliggjøre dem som våger å stå for noe. Angelina Jolie er en av dem som spesielt er blitt forfulgt etter at hun har brukt tid og mye av sine egne penger på å hjelpe andre, og jeg er sikker på at hun kunne funnet langt mer trivelige måter å tilbringe tiden sin på.

– Hvorfor er det slik?

– I Storbritannia er det blitt slik at man helst ikke bør tre ut av rollen som fetert, umælende celebritet uten at man får svi for det. Mine uttalelser om Brexit nylig har selvsagt skapt oppstyr på negativt vis, og det er frustrerende og skuffende. Ja, enkelte kjendiser bruker tilgangen til media for å framheve seg selv, og jeg underslår ikke at det også skjer i forbindelse med humanitært arbeid, men min erfaring er at det skjer svært sjelden. Og jeg har vært med lenge, sier han og smiler Patrick-smilet.

Aldrende helter

– Min gode venn Ian McKellen var nylig i Moskva og var modig nok til å snakke om høyrebølgen og den bakstreverske politikken som nå preger Russland. At det russiske parlamentet er i ferd med å vedta en lov som avkriminaliserer familievold er noe av det mest hårreisende jeg har hørt, det er jo som å gi mishandlere fritt leide, sier han og sukker tungt.

– Hvorfor skulle ikke vi som har muligheten protestere mot slik, sier han retorisk.

– «Logan» er også en film om å eldes, om forfall både på et mentalt og et fysisk plan?

– Ja, det å bli eldre er noe vi alle må ta inn over oss, og ikke bare på et selvsagt personlig plan. I vesten har vi enorme utfordringer knyttet til det økende antallet gamle mennesker på bakgrunn av store årskull og det at befolkningen lever mye lengre. I England betyr det at vi er avhengige av store, friske overføringer av penger og ressurser, og av langt flere hender til pleie enn vi har i dag. Selv kjenner jeg det allerede på kroppen, og jeg synes det er leit å måtte be andre åpne en flaske vann for meg fordi jeg har leddgikt og fingrene mine er ikke i stand til det lenger, sier han.

Stewart påpeker at «Logan» for han ikke bare er et avskjedsbrev til en av populærkulturens mest kjente filmfigur de siste årene, men også til en filmsjanger.

– «Logan»-regissør James Mangold har påpekt at superheltsjangeren på film nå bukker under på grunn av manglende publikumssupport. Jeg må legge til at jeg selv aldri har vært en fan av superheltfilmene. Hvis jeg er ute etter virkelighetsflukt går jeg på fotballkamp, eller ser en animasjonsfilm, sier han uten å blunke.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Arbeiderklasse

– Jeg var voksen allerede som barn, og film for meg har alltid vært forbundet med å få en bredere forståelse for samfunnet vi lever i. Slik har det vært siden jeg var 13 år gammel. Jeg vokste opp i et fattig arbeidermiljø nord i England, i West Yorkshire. Jeg hadde en ukomfortabel barndom, direkte livsfarlig, jeg skal ikke underslå det, og flukten fra mitt eget liv fant jeg i kinosalen med skuespillere som Debbie Reynolds og Doris Day. De store hvite eneboligene og det endeløse grønne gresset i de amerikanske filmene var alt England ikke var, eller er. En mandag kveld gikk jeg på en svart-hvitt film, noe som gjorde at hjertet mitt sank allerede før jeg satte meg, men det jeg så var «Storbyhavnen» med Marlon Brando, Elia Kazans mesterverk. Jeg ante ikke at noen lagde filmer om et liv som lignet mitt eget, om arbeiderklassen og akterutseilte mennesker. Faren min var krigsveteran og kroppsarbeider. Moren min jobbet i et veveri og jeg besøkte henne en gang og orket aldri å gå tilbake igjen fordi det var så deprimerende, og så ser jeg en film om klassekamp! Den staket ut resten av mitt liv, og en intensjon og et ønske om å bidra til å endre folks tilværelse, sier Stewart

Sammen med bestevennen Ian McKellen viderefører han noen av de fineste teater- og Shakespearetradisjonene England har å by på, side om side med roller i både seriøse filmer og kommersielle blockbustere som X-Men og «Star Trek».

– Vårt arbeide som skuespiller er å se verden gjennom andres øyne, og rollene smitter selvsagt over på en skuespiller. Jeg oppdaget Shakespeare som 15-åring. Jeg skjønte ikke hva stykkene handlet om, jeg forsto ikke den gangen hvilken betydning de hadde hatt på historien og fortsatt har i vår samtid, men jeg elsket lyden av ordene og jeg lærte dem utenat. Da jeg ble eldre begynte jeg å forstå hvor betydningsfullt innholdet var i mitt eget liv. Jeg er ikke kongelig, jeg er heller ikke en romersk hersker, men Shakespeares dramatikk hjalp meg å forme voksne meninger og følelser, og slik har det vært gjennom hele livet. Det handler ikke bare om å spille noen som kjemper for det gode, som Charles Xavier i X-Men-filmene og «Logan». En av de mest skjellsettende opplevelse jeg har hatt er å spille Macbeth i et helt år, først på flere scener i London og så på Broadway i New York, en av de mest ulekre skikkelsene i verdenslitteraturen, om ikke den verste av dem alle, sier Stewart.

Les også: Superheltene er trette

Besudlet

– Rollen som Macbeth greide jeg ikke å fordøye. Det blodige og kyniske hos personligheten Macbeth var noe jeg skremmende nok kunne kjenne meg igjen i, og det holdt på å ødelegge meg. Jeg ble deprimert, fikk ikke sove om natten, fikk ikke konsentrert meg om dagen, jeg drakk for mye, hver eneste kveld etter å ha gått av scenen i et håp om å falle i søvn. Jeg levde i et personlig helvete, likevel, hver dag klokken 16.00, lengtet etter jeg etter å ikle meg rollen igjen, lengtet etter å besudle meg selv med den ondskapen som er Macbeth, bare for å falle ned i avgrunnen igjen ved teppefall. Bare spør min kone om det er mulig å la seg påvirke av en rolle, og hun vil garantert gi deg et enda mer utfyllende svar.

Mer fra Dagsavisen