En solid sammenfatning av Norges mørkeste kapittel

SAKPROSA

«Hjemlandet: Haakon & Maud VII»

Av Tor Bomann-Larsen

CappelenDamm

«Sønnen fikk det som faren ville». En nøkkelsetning i Tor Bomann-Larsens sjuende bind i sagaen om kong Haakon VII oppsummerer en kongsgjerning under fem års okkupasjon. Den viser dessuten historiefortellerens evne til å forfatte de lange linjene i konkrete, prosaiske vendinger.

Med «Haakon & Maud VII - Hjemkomsten» har Bomann-Larsen sammenfattet den fem år lange norske krigshistorien i ett bind. Maud – som døde i 1938 – er på overflaten et knapt minne. I kjølvannet av den dramatiske flukten fra Oslo 9. april 1940 er ikke dette bindet i like stor grad som tidligere viet kongen som person, men følgene av en kongsgjerning. Sentralt står kong Haakon VIIs tanker om hjemlandet, et Norge som offisielt ikke lenger ber for sin konge, selv om Kongen ber for nordmennene.

Les også anmeldelsen av filmen «Kongens nei»

Mens bombene faller over England, og Roosevelt kommer Churchill i møte gjennom den «demokratiske våpensmie», er kong Haakon opptatt av Norge: «Slaget om hjemlandets sjel kunne verken stå i Amerika eller i England». Kongen så det som den «uvæpnede borgerkrig». General Carl Gustav Fleischers brigade i Dumpfries, underlagt regjeringen Nygaardsvold, og general Ruges «opprørshær» bak fiendens linjer i Norge, sto i «logisk forbindelse med Administrasjonsrådet, for ikke si Riksrådet, skriver Bomann Larsen.

«Hjemlandet» er framfor alt en opprulling av intrigene, spillet og maktkampen rundt det okkuperte Norges politiske skjebne, både nasjonalt og mellom stormaktene den dagen tyskerne måtte kapitulere. Sentrale brikker er Arbeiderpartiets sikring av makten og kongens forståelse for viktigheten av motstandsbevegelsen hjemme. Her står kampen om Norges plass i en vestlig framtidsallianse og spillet for å få kronprins Olav som forsvarssjef og gjennom det igjen sikre kongemakten. Det gir ofre. Som general Fleischer. Og lenge før han, utenriksminister Halvdan Koht. Bomann-Larsen tegner han som en ibsensk Byggmester Solness, hvor Oscar Torps rolle ble å peke på et «æreslaust dobbelspel» mens andre mente Koht burde henges i galgen sammen med Quisling. Dråpen i statsminister Johan Nygaardsvolds regjering ble forholdet til departementsråd Unni Diesen, så hett at det kongelige utenriksdepartement «er nu opprettet på fru Diesens soveværelse på South Kensington Hotel».

Rent teknisk ble krigen vunnet på andre flanker, men norske maktfaktorer i London og England og i Washington spilte en betydelig rolle for hvordan Norge framsto både under og etter krigen, innbyrdes, men ikke minst internasjonalt. Slik blir kjernen i dette sjuende bindet selve «hjemlandets sjel», og få skildrer patosutløsende følelser så jordnært og lyrisk spiselig som Bomann-Larsen. Om ikke Norge vant krigen, så vant nordmennene troen på selvråderett, frihet og lit til det løftet som kongen hadde gitt dem. «Alt for Norge». I krigens første brytningstid på norsk jord, etter okkupasjonen, oppsummerte redaktør Trond Hegna i avisen «1ste mai» det hele i en lederartikkel som skulle bli stående krigen gjennom: «Ingen nordmann til salgs». Han ble i likhet med en rekke andre arrestert for sitt mot til å tale nazistene imot.

Tor Bomann-Larsen viser i «Hjemlandet» at motstandsbevegelsen er en av flere fraksjoner i det som fortonte seg som et parti sjakk der bare åpningen var gitt. Selv om boken underveis knaker i sammenføyningene av informasjon, politisk spill, nyere fortolkninger, navn og detaljer, forsterker Bomann-Larsen inntrykket av årene 1940-1945 som et vannskille i fortellingen om norskheten. Dette gjør «Hjemlandet» helt sentralt i det som for lengst har gitt konturene av et biografisk storverk over «Haakon & Maud». Nå forsterkes inntrykket av bokverket som et historisk dokument som gir ny forståelse, ny informasjon og innsikt gjennom utstrakt bruk av samtidige stemmer og nedtegnelser. I lys av dette bygger Bomann-Larsen bildet av en konstitusjonell bragd av en konge og en vaklende eksilregjering i London, satt på prøve av to hjemlige regjeringer, den ene nazistisk uten feste i folket, den andre en gryende Oslo-klikk fra gråsonen bestående av blant andre høyesterettsjustitiarius Paal Berg, senere finansminister i London Paul Hartmann og Einar Gerhardsen. Grimelund-kretsen skulle bli nært tilknyttet London-ministeriet. Bak det som ble motstandsbevegelsens ledelse i Norge sto en hel hær i det skjulte.

Les også: Reagerer kraftig på Sanners forsøk på å redde Kongen: – Bare surr!

Men Tor Bomann-Larsen hadde ikke vært den biografen han er om han ikke hadde vektlagt historiens mer saftige sider. De glamorøse, som har avstikkere til New Yorks jet set-miljø, til Hollywood via «Casablanca» og dikteren Nordahl Griegs filmeventyr, til cocktaildrikking på bredden av Hudson og endeløse middager og lunsjer i Det hvite hus’ saler, vis a vis soveromsfløyen. Norsk krigshistorie og etterkrigshistorie er tett knyttet til Kronprinsesse Märthas opphold i Amerika sammen med kongebarna på fasjonable Pooks Hill, hvor hun ble husvarm gjest hos en hengiven president Roosevelt. Dette utgjør ikke bare et kapittel, men løper som en hel roman i seg selv og er skrevet med en medrivende letthet som den detaljsvulmende boken ellers mangler. Gjennom nye kilder og dagboksnotater skildres et nært forhold mellom kronprinsesse Märtha og Franklin D. Roosevelt. Historiene om at de to skal ha hatt et forhold er godt kjent fra før, men Bomann-Larsen kommer tettere på uten å spekulere utover klartekst. Her står spillet mellom en kongelig som på vegne av sitt lille land drar nytte av en mektig president og krigsherres gunst, mens de ser krigen rase på andre kontinenter. Det gir seg smått absurde utfall som Tor Bomann-Larsen som en biografiens Michael Moore kryssklipper til perfeksjon: «Klokken syv mikset presidenten egenhendig drinker i sin sølv-cocktailshaker til seg selv og sin kongelige gjest», skriver han, skildrer så krigsekspansjonen i det fjerne østen og i Sovjetunionen, før han retter blikket tilbake: «Men freden senket seg over stevnemøtet i Det hvite hus».

Et tilsvarende fantastisk fotografi i boken viser presidenten - som da har sneket seg unna både offentligheten og den alltid fraværende kona Eleanor Roosevelt - og kronprinsessen i tett passiar sittende i to lenestoler om bord på «Potomac». Han med sigarett i den ene hånden og fiskestang ut av vinduet i den andre. Hun lydhør for hans anekdoter. «Et optimalt øyeblikk for Roosevelt». Selv i krigens mest dramatiske øyeblikk hadde han en time å avse til den norske kronprinsessen.

Les også Thorvald Steens brev til Sigrid Undset

Bomann-Larsen viser utover det pikante at «flyktningeprinsessens» nære forhold til president Roosevelt og hans mektige krets, spilte en avgjørende rolle i amerikansk mobilisering gjennom eksemplets makt, gjennom nordmennenes «enestående mot». På samme vis var kronprinsessens posisjon i Washington et politisk aktivum som ga Norge den best mulige «propagandamessige posisjon». Dette gir Bomann-Larsen en unik mulighet til å dra verdenskrigens store linjer og levendegjøre dens hovedaktører Hitler, Churchill, Stalin, Roosevelt, Mussolini og deres våpendragere.

Samtidig avdekker han forståelsen for Norges enorme symbolske betydning under og etter krigen, langt større enn landet i seg selv, den store handelsflåten til tross. Her er det nære båndet mellom en konge og hans svigerdatter essensielt, og hvordan dette sammen med en folkekjær tronarving er med på å opprettholde monarkiet som en konstitusjonell størrelse.

[ Les også portrettet med birkebeineren Kristofer Hivju ]

I lys av det har Bomann-Larsen dessuten framskaffet et nytt «nei», en manøvrering for å unngå en «ufrivillig kongemakt» i det norske ministeriets hovedkvarter i Kensington House 27. februar 1941, skildret i kapitlet «Det tredje nei». Det første «nei» var til Hitler gjennom hans sendebud Bräuer, aktuelt skildret i filmen «Kongens nei». Det andre ga han til presidentskapet da han i juli 1940 avslo å abdisere slik at naziregimet kunne innsette tre år gamle prins Harald som ny konge i Norge. Det tredje nei gir han til sterke krefters ønske om at han personlig skulle gripe makten, et nei til «den gryende hjemmefronten», en kongsgjerning i sterk forståelse for det konstitusjonelle.

Slik blir «Hjemlandet» er en storslått, solid og velskrevet sammenfatning av Norges mørkeste kapittel i skyggen av verdenskrigen, stormaktene og romantikken, der en konge gjennom tålmodighet og klarsyn står last og brast med sitt æresord: «Nei, nei og atter nei».