En slags superhelt

Selv om filmen «Askeladden – I Dovregubbens Hall» grenser til fantasy-sjangeren, skulle aldri Espen Askeladd ha egenskaper utover det å være et vanlig menneske.

– Det er bare en gutt som må bruke sin egen lærdom og det han finner i naturen som verktøy for å løse det han står i. Det er innstillingen hans som er annerledes fra andre. Han viser er en type omsorg som de andre ikke viser. Den omsorgen fører til at han får hjelp tilbake, og det er et element som var veldig viktig for oss hele veien. Det er flere grunner til at Brænne Sandemose ville regissere en ny film om Askeladden, som har kinopremiere denne helgen. Allerede i mai neste år starter opptakene til oppfølgeren.

Mytisk karma

– Jeg likte veldig godt utfordringen med å lage mitt eget bilde på ham som karakter. Han er veldig lite beskrevet i de faktiske folkeeventyrene. Det er kanskje ett ord om utseendet, og noe beskrevet om ham i forhold til sine brødre. Resten fortelles gjennom det han gjør. Å ta ham til filmen er spennende.

En egenskap som var viktig å få fram i den nye filmatiseringa av Askeladden, var hans forhold til naturen.

– Det du i dag ville kalt «bruk og kast»-mentalitet er et stort problem i vår tid, men Espen ser nytten av ting andre ikke gjør, sier Brænne Sandemose.

Hovedpersonen selv, Vebjørn Enger, mener filmens tydelige moral er omtanke, og samhold.

– Fokuset er nok mye mer på det å stå sammen, enn i de opprinnelige Askeladden-eventyrene, som handlet mer om at man skal tenke på seg selv. Den samme moralen hadde ikke tålt tidens tann, med det egosentriske fokuset vi opplever i dag, spesielt i sosiale medier, sier Enger, som er kjent for sin portrettering av Jarle Klepp i «Kompani Orheim», en av de tre filmatiseringene av Tore Renbergs kjente romantrilogi.

– Askeladden får en mytisk form for karma. Man ser at det lønner seg å være snille mot hverandre og bry seg. Da får du kanskje noe igjen. Den moralen kan alle ta god lærdom av. Jeg har nettopp blitt voksen selv, og ser hvor stygge folk kan være mot hverandre også som voksne, sier 21-åringen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dramaturgiske grep

Filmen bygger blant annet på folkeeventyr-universet til Asbjørnsen og Moe, men låner også fra andre mytiske karakterer og hendelser. I Brænne Sandemoses versjon, er kongerikets prinsesse kidnappet av selveste Dovregubben, en de fleste kanskje heller forbinder med Ibsen-klassikeren «Peer Gynt».

– De opprinnelige eventyrene om Askeladden er hver for seg ikke på mer enn en til tre sider lange. Det er ganske dårlig utgangspunkt for en film. Det er klart man må gjøre noen dramaturgiske grep for at det skal fungere i film-sammenheng, sier regissøren.

– Målet er at man skal kjenne seg igjen i landskapet. Også er det mange barn som kanskje ikke kjenner til Espen Askeladd som festet til folkeeventyret, som min generasjon og mine foreldre har. Dette er det første møtet med ham for mange, og dette er vår måte å bringe folkeeventyrene tilbake på, så får andre løse det på sin måte, ved å være mer tro mot de opprinnelige folkeeventyrene.

Viktig kulturarv

– Det er kjempeviktig å vise eventyr på film. Det må det jo være i disse dager, hvor det er snakk om norske verdier og kultur. Dette er en stor del av den norske kulturarven, og første gang Askeladden er på film siden Ivo Caprinos filmatiseringer, mener Elias Holmen Sørensen. Han spiller den ene broren, Pål, i filmen. Han tror gjengivelse av folkeeventyrene i dag, er utfordrende materie å løse på en bra måte:

– De opprinnelige folkeeventyrene er av og til ekstremt brutale, og med en merkelig moral på slutten. For eksempel får du gjerne en prinsesse i belønning for noe, og budskapet om at det er helt greit å lure et troll til å sprette opp sin egen mage, bare for at du skal få det som du vil, er kanskje ikke slikt man skal oppfordre til nå. Det må jobbes litt for å adaptere eventyr til vår tid.

Den jobben mener skuespilleren at de har fått til med «Askeladden - I Dovregubbens Hall»

– Og de tre brødrene har faktisk personlighet. Jeg og Per (spilt av Mads Sjøgård Pettersen, journ.anm.) er ikke bare de slemme storebrødrene som blir drept hver gang. Selv om vi må gå igjennom litt her òg, sier Holmen Sørensen. Oppgaven med å gi Pål mer personlighet, tok han selv på strak arm.

– Han lå lett for meg, for å si det sånn. Da jeg leste en kjapp beskrivelse av ham på audition, så jeg for meg en litt heavy fyr med litt kronisk angst. Kona mi lo høyt av han. Jeg kjenner meg veldig igjen, for å gjøre en lang historie kort.

Men det er ikke bare Per og Pål som har utvidet rollenes potensial.

Les Dagsavisens anmeldelse: Askeladden er ikke helt eventyrlig

Mer prinsesse

– Her er det også snakk om en prinsesse som er langt unna den tause rollen i eventyrene som bare sitter og smiler blygt på stolen sin. Dette er en som ikke lar seg røve eller giftes bort uten kamp, sier Holmen Sørensen.

Og prinsessen Kristin, som spilles av Eili Harboe («Thelma»), vil få mer spillerom. Målet er nemlig å til sammen lage en trilogi som skal handle om Askeladden og prinsessen.

– Jeg håper at vi i løpet av de tre filmene kan skape to hovedkarakterer som man ser i lys av forskjellige påkjenninger, og blir så komplekse som de kan, sier Brænne Sandemose.

– Her i den første filmen opplever jeg at vi har tøyet strikken for hvem prinsessen er i forhold til eventyrformatet, der hun ikke gjør noe som helst. Vi har jobbet med å gjøre det spennet så stort vi kan, at hun har reelle valg og en reell vilje som får følge for innholdet i filmen. Det var også Eili (Harboe, journ.anm.) veldig opptatt av, at det var kriteriet for filmen at vi så det på den måten. Nå gleder jeg meg til det vi skal jobbe med nå, «Askeladden i Soria Morias slott», som er den delen av trilogien der hun skal være en større del av reisen. De to kvinnerollene som vi antyder her, prinsessen og dronninga, tar begge mye større del i film nummer to.

– Men Espen Askeladd selv kunne aldri vært spilt av ei jente?

– Det kommer an på hvilken film man vil lage. Hadde man flyttet Askeladden til moderne tid og lagd den i dag, hadde jeg nok valgt at det var ei jente. Men når vi lager den varianten av Espen som vi jobber med ut ifra folkeeventyrene, nei.