5
POP
Morten Abel
«I fullt alvor»
Warner
Da Morten Abel for en måned siden fikk Spellemanns hederspris, var det noen som ikke skjønte hvorfor. Da måtte de først late som om de ikke visste at Abel har vært en sentral skikkelse i norsk popmusikk i 35 (!) år snart. Han har gitt ut 15 album, og kommet tilbake på topp gang på gang, både solo og med to band. Han var den første norske artisten som solgte ut Oslo Spektrum, to kvelder på rad for sikkerhets skyld. I forfjor fylte han Viking stadion med Mods. Det er bare et par andre her i landet som kan måle seg med Abel i skjæringspunktet mellom suksess, stayerevne og gode sanger.
Etter noen år som superstjerne ble Morten Abels forrige album, det ellers helt fine «Some Of Us Will Make It», en liten kommersiell nedtur. Abel ble borte fra platemarkedet. Flere ganger har vi tenkt at det beste han kunne gjøre nå, var å lage ei plate på norsk og finne tilbake til utgangspunktet. Abels omgang med engelsken har vært omdiskutert, men evnen til å lage enkel, men godt formulert poesi på morsmålet har ikke forlatt ham. Teften for gode melodier (laget sammen med Arne Hovda) er også i god behold. Noen klarer seg alltid.
Åtte år etter forrige album er det en viss fare for at ei ny plate med Morten Abel blir mottatt som en fordømt begivenhet. Han får liksom enten redefinere popbildet igjen, eller bare gå rett hjem og legge seg. Singelen «Annabelle» er møtt med hoderistende forvirring av mange. Den høres jo ikke ut som forventet! På samme måte som den ofte utskjelte «Birmingham Ho», den rare singelen som kom da Abel var på sitt aller mest populære, som tolv år etter fortsatt vekker avsky i vide kretser for sin helt absurde omgang med popformlene. Mange gir opp før de merker at det ligger uimotståelige, imøtekommende poplåter under de rare sprellene.
Denne leken fortsetter Abel gjennom hele «I fullt alvor», som helt riktig inneholder en god porsjon alvor, men som også er full av spøk og spenning. Vi hører fort at Abel bare fortsetter på sin egen vei. Med en utsøkt sans for popmusikkens virkestoffer, men samtidig med en egen evne til å bruke dem litt annerledes enn den gemene hopen. «Annabelle» er bare et av mange sprelske påfunn på albumet. Han leker seg med gamle rockeformuleringer i «Sånn danse fa’» og fabler videre i «Nancy og du» og «Flymaskinen». Den siste av disse med en sår undertone, som vi også finner igjen i albumets mange mer dempede sanger. Smellvakre sanger med mer melankolsk mollstemt lengsel, som «Nasjonalen», «Merkelige Louise» og «Voldsomt uver».
«I fullt alvor» er laget i samarbeid med Odd Nordstoga. Ikke på grunn av Nordstogas egen folkelige popappell, men ønsket etter sin produksjon for den mer tradisjonelle gruppa Sudan Dudan. Og Abel selv trer tilbake som flamboyant popartist. Her er ingen enkle frierier til radiostasjonene. Innholdet er mer visesang enn vi skulle tro. Bare åpningslåten «Frøken Vilikke» er en relativt standardisert poplåt. «I fullt alvor» slutter med «Dans med meg». Ingen utagerende «Dans me dæ», bare en from bønn: «Får eg ein sjangse te», spør trubaduren, med en god dose selvsikker sjarm i bunn. Svaret er gitt på forhånd. Det er vel fortjent.