I forordet til boka «Marilyn. The Passion and the Paradox», skriver bokens forfatter og professor i historie og kjønnsstudier ved University of South Carolina i USA, Lois Banner, at hun i alle år har forkastet Marilyn Monroe som feminist. «Jeg hadde avvist Marilyn for mange år siden som kun et seksuelt objekt for menn. Men mot 1990-tallet dukket en generasjon av den tredje bølgen av feminister opp, og de sto for at seksualisering av kvinnen er frigjørende, ikke undertrykkende.»
Banner beskriver hvordan hun stilte seg spørsmålet om hvorvidt hun hadde avvist Marilyn for lett, og om Marilyn egentlig kunne ha vært en feminist.
- Utnyttet av menn
Sommerstillheten i år har vært fylt av flere debatter om hvordan kvinner framstiller seg selv i offentligheten, og hvordan det påvirker likestillingen mellom kjønnene. Bloggkollektivet Maddam har kritisert mammabloggere for å male et glansbilde av sine liv, mens Heidi Helene Sveen, som er blogger, skribent, og skriver masteroppgave om ungdom og sex, har kritisert kvinnelige artister, med Tone Damli i spissen, for å kle av seg for mye. Sveen mener imidlertid det er en forskjell på hvordan dagens artister spiller på sex og hvordan Monroe gjorde det.
- Marilyn levde i en helt annen tid, der kvinner sjelden ble tildelt andre roller i populærkulturen enn som sexsymbol, og de hadde få eller ingen måter å protestere på. Dagens kvinnelige artister, som for eksempel Tone Damli, er betydelig mer kyniske, de vet godt hva de går til, og hvorfor de gjør det: Det handler ofte om å holde på publikums oppmerksomhet, fordi talentet ikke er nok til å bære en karriere, sier hun. På tross av at Marilyn Monroe spilte på sex og ikke akkurat hadde en androgyn stil, mener altså Sveen at Monroe kan sees på som et feministisk forbilde, slik det anslås i den nye boken om henne.
- Hun ble hele livet behandlet på en måte som er selve negasjonen av det feminister ønsker for kvinner i dag.
Marilyn ble aldri i sin levetid anerkjent for sitt talent eller for at hun faktisk var en intelligent kvinne. Derimot ble hun omtrent utelukkende behandlet som et sexobjekt, og derfor også grovt utnyttet av menn i filmbransjen. Moderne feminister må gjerne trykke henne til sitt bryst, som en påminnelse om noe vi for enhver pris ikke vil tilbake til, sier hun.
Tvetydig seksualitet
Grunnen til at Monroes erotiske uttrykk fungerte så godt, er tvetydigheten hun utstrålte, mener Fredrik Engelstad, professor i sosiologi og uttalt Monroe-fan. Han har skrevet om Marilyn under temaet kjønn og makt.
- Rundt 1950 gikk kvinnerollen på film fra å være femme fatale til å bli den utrolig sexy, men uskyldige kvinnen. Denne type kvinne spilte på seksualitet, men sa at hun ikke gjorde det. Dette ser vi blant annet at Marilyn gjorde i «The Seven Year Itch», med den legendariske scenen hvor kjolen blåser opp. Hun spiller en skikkelse som er intetanende om sin erotikk, og det er noe der som er interessant når det gjelder å utvikle et kvinneideal som har makt gjennom sitt kjønn, sier han. Engelstad mener denne kombinasjonen av uskyldigheten som ble framstilt på film, motsatt av dristighet i offentligheten, bidro til at Monroe ble et seksuelt ikon som ikke ble parodisk.
- Sammenlignet med Jayne Mansfield så blir Mansfield en parodi fordi hun mangler det tvetydige, sier han.
Handlet som en feminist
«Hun handlet virkelig som en feminist. Hennes liv var en prosess av å forme seg selv. Hun var et geni når det gjelder å skape en identitet, og gjorde seg selv til en skuespiller og en stjerne (...) Hun kalte seg aldri en feminist, men begrepet var ikke ennå utbredt brukt da hun levde, og kvinnebevegelsen oppsto ikke før årene etter hennes død», skriver Lois Banner i «Marilyn. The Passion and the Paradox».
I boka trekker hun også fram det at Monroe offentlig uttalte seg om å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn: «Hun nektet å holde munn i en tid da man trodde slike overgrep skjedde sjelden, jenta med offerrollen tok ansvar. Slik åpenhet skulle bli viktig for feministbevegelsen på 1970-tallet».
Marilyn Monroe ble kjent for å være kjapp i replikken dersom noen snakket om hennes rolle som kvinne. «Jeg har ikke noe i mot å leve i en manns verden så lenge jeg kan være kvinne i den», «Sex er en del av naturen. Jeg går sammen med naturen» og «Det er ikke sant at jeg ikke hadde noe på. Jeg hadde radioen på», er alle blitt legendariske sitater fra kvinnen som døde 5. august 1962, i en alder av kun 36 år.
bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no
Bøker om Monroe
Mange bøker er blitt utgitt om Marilyn Monroe. Her er et lite utvalg:
«Blonde» (2000) skrevet av Joyce Oates Carol. Skrevet i romanform, og forfatteren mener den ikke kan regnes som biografi. Vant Pulitzer-pris. Forfatter: Joyce Carol Oates
«Marilyn and Me» (2012), samling av fotografier av Lawrence Schiller. Forfatter: Lawrence Schiller
«Fragments» (2010) samling av dagboknotater, dikt og brev. Redigert av Stanley Bachthal og Bernard Comment
«My Story» (1974) skrevet av Monroe selv, og ble gitt ut lenge etter hennes død, med hjelp fra Ben Hecht. Marilyns egenfortalte historie.
«Metamorphosis» (2011), 200 fotografier av Monroe i perioden 1942–62. Av Steven Schmidt og David Wills. Metamorphosis av Steven Schmidt og David Wills
