THRILLER

«Pionér»

Regi: Erik Skjoldbjærg

Norge 2013

 

Erik Skjoldbjærgs spillefilm «Pionér» oppfyller minst to kriterier etter mitt skjønn. Det ene er at den gir ny pust til filmthrilleren som sjanger, det andre er at vi endelig har fått en film som evner å forene en spenningsmettet handling med et lite berørt tema innen populærkulturen – mekanismene bak og oppbyggingen av oljenasjonen Norge. Med oljeeventyrets begynnelse på 1970-tallet som bakteppe gir filmen honnør til grovarbeiderne, nordsjødykkerne. Skadene de pådro seg i forskningsdykkene og arbeidet på flere hundre meters dyp, er fra deres side godt dokumentert, uten at de vant fram i erstatningssaken mot staten. Etter avslaget også i Høyesterett i 2009 klagde så enkelte av dykkerne Norge inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, som ennå ikke har konkludert. Og det er nettopp noen av disse dykkerpionerene på norsk sokkel Skjoldbjærgs film handler om, i fasen mellom oppdagelsen av Ekofisk i 1969 og opprettelsen av Statoil i 1972. Da var kampen om konsesjonene på sitt hardeste, og amerikanerne satt på kompetansen som kunne sikre den norske stat inntektene fra de enorme ressursene like utenfor stuedøra. Filmen er, som det heter, basert på virkelige hendelser.

Petter (Aksel Hennie) og broren Knut (André Eriksen) er dykkere som er med på de aller første forsøkene med norske og amerikanske eksperter under anbudskampen om sveisingen av rørledninger på bunnen for å føre i land olje og gass. Under det første dykket på over 300 meters dyp skjer en feil som gjør at Petter får blackout under arbeidet. Broren dør, og etterlater seg Maria og en liten sønn. Når Petter ønsker å vite hva som egentlig forårsaket hans eget illebefinnende, begynner ballen å rulle, og det er åpenbart at noen er villig til å gå over lik for å sikre seg oppdrag og oljeinntekter. Like åpenbart blir det at han ikke kan stole på noen, uansett om de befinner seg på jordoverflaten eller på havbunnen. Rundt disse konspiratoriske trådene nøstes rollene til blant andre Ane Dahl Torp, Jørgen Langhelle, amerikanske Stephen Lang («Avatar») og Wes Bentley («Hunger Games»), Eirik Stubø og mexicanske Stephanie Sigman («Miss Bala») inn. Særlig figurene til Lang, Langhelle og Stubø sitter igjen på netthinna som viktige elementer i Skjoldbjærgs skittenelegante thriller som verken mangler intensitet eller action, men som mest av alt fungerer på grunn av sin realistiske tilnærming til tematikken, tidsbildet og hendelser som ligger tett opp mot oljeeventyrets dunkle historikk.

Filmen er klaustrofobisk inntil det ubehagelige, og ikke bare i undervannsscenene som fungerer overmåte bra. Også på landjorda benytter Skjoldbjærg seg av kaosfølelsen, en nummen, trykkende stemning. Denne bidrar hovedrolleinnehaver Aksel Hennie til med bredt register, men uten store fakter om man da ser bort fra filmhistoriens drøyeste 70-tallsbart. Som i «Hodejegerne» går Hennie også her opp i rollen med tyngde, også kroppslig, men selv om begge filmene faller innunder sjangerbegrepet, er «Pionér» langt mer kompleks rent håndverksmessig. Det gjelder skuespillet til Hennie, men ikke minst regien. På ett vis kombinerer Skjoldbjærg den uoversiktlige, mentale uroen i debutfilmen «Insomnia» (1997) med de virkelighetsnære, detaljfortettede og billedsterke tablåene i «Nokas» (2010). Omgivelsene, alt fra heissjakter og dykkermasker til massive trykkamre og skitne gatebilder brukes på en lekker og svært virkningsfull måte i svenske Jallo Fabers foto.

Skjoldbjærg er en estetiker uten forskjønnende filter, og han bygger langt på vei 1970-tallet slik noen av oss husker det. Selv mønsteret på Hennies undertrøye blir byggekloss i en strukturell oppbygning av filmens uttrykk. Til slutt er lydbildet overlegent i samsvar med klippen. Er man ømfintlig for øresus, trykkbølger og andre anatomiske «lyder» vil filmen føles fysisk på kroppen. Musikksporet til den franske duoen Air alene løfter filmen, særlig i partiene der handlingen slurer. For «Pionér» er ikke lytefri, verken i koloritt eller i en handling som til tider mister noe av intensiteten og substansen, særlig i siste del hvor det settes en strek eller to for mye under filmens tematiske bærekonstruksjon. Men rike ble vi, og «Pionér» er ikke bare en svært god og setenaglende thriller på nasjonens bekostning, den er også en popkulturell kime til videre debatt.