En nestor av sin tid

«Man blir glad både innvendig og utenpå av å få lov til å oppleve noe sånt». Joachim Calmeyer smilte bredest av alle der han satt på solsiden i Cannes i 2003, selve høydepunktet i fortellingen om den rare, stille norske filmsuksessen «Salmer fra kjøkkenet». Der spilte Nationaltheatrets da nylig avgåtte nestor hovedrollen som gjorde han kjent for et større publikum. Ikke for det, han medvirket i en rekke filmer og TV-serier fra 1950-tallet og fram til «Det tredje øyet» i 2014, i suksesser som «Lars i porten» og «Sigurd Drakedreper», som arbeiderklassefar i «Vestavind», som Relling i filmatiseringen av «Vildanden» med Anne Marit Jacobsen, og i nyere tid «Dag» der han spilte Bergersen.

Men det var som Isak i «Salmer fra kjøkkenet» at han fikk vise hvilken formidabel evne han hadde til å portrettere det grunnleggende menneskelige dramaet selv i dets minste nyanser, en egenskap regissør Bent Hamer så og benyttet seg av i flere filmer, som «Eggs» og «Hjem til jul». Antakelig benyttet de anledningen til å snakke om sport også, rundetider og hopprestasjoner. Ifølge Calmeyer var det det som var kunst, og bildet av Toralf Engan bar han i lommeboken siden Falun i 1964.

Teateret var likevel Joachim Calmeyers fremste laboratorium for scenekunstens mange fasetter. Først ved Rogaland Teater, der han debuterte i operaen «Don Pasquale» i 1956 og hvor samarbeidet med teatersjef Claes Gill gjorde han til en av etterkrigstidens mest ettertraktede skuespillere, blant annet etter en Romeo mot Liv Ullmanns Julie. Senere skulle han ta regi både av Ullmann – i «Kristin lavransdatter» – og av Ullmanns mentor Ingmar Bergman på Nationaltheatret i «Seks personer søker en forfatter».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Calmeyer ble ansatt ved Det Norske Teatret og ved Den Nationale Scene, men hovedsetet ble Nationaltheatret der han virket fra 1964 til 1991, som en ener i sitt fag og en drivende kraft innad i teatret. Han var en skuespiller med en helt egen evne til å utforske selv de minste roller, som i hans gestaltning ble like synlige som de store rollene han spilte, gjerne i Ibsen-oppsetninger som han hadde uoffisiell rekord i, men også tunge hovedroller som Raskolnikov, i Jens Bjørneboes «Semmelweiss» og som Peer Gynt. Sist i «Vildanden» så sent som i 2013 i regi av Stein Winge, som en forrykende kynisk grosserer Werle.

Calmeyer kunne ta makten ved hornene, men var hverdagspoesiens fremste fortolker fra teaterscenen, en sosialt engasjert stemme som ble født i Oslo i 1931 og vokste opp i Horten for så å utdanne seg til et yrke på Hortens Verft. Som ung drømte han riktignok om å bli skuespiller, men det var ikke en gitt framtid for en arbeiderklassegutt. «Jeg føler meg som Jeppe i Baronens seng, men vet at jeg ikke er fyllesyk!», sa han derfor i 2001 da han ble slått til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk scenekunst. Samfunnsengasjementet må ha sittet like sterkt i genene som kunsten. Han var bror til forfatteren og Arbeiderbladets kulturredaktør Bengt Calmeyer og til jazzmusikeren Ola Calmeyer. Søsteren var tekstilkunstneren Sidsel Calmeyer. Men hvorfor Joachim ble invitert til Kreml under Bresjnev sammen med den norske fredskontingenten, hadde han ikke et godt svar på da Glåmdalen spurte ham. Calmeyers konklusjon sier imidlertid alt om både han som person og profesjonell: «En må være med, få tak i livet. Å være skuespiller er et spørsmål om mennesker, det å ha kjent livet på kroppen». Calmeyer kjente livet, også i kunsten, og han tok sats på hoppkanten, akkurat som idolet Engan som viste han hvor langt man kunne sveve.