En hyllest til god smak
Maverick Sabre ble utropt til et av årets store håp i britisk popmusikk, og har allerede oppfylt forventningene. Midt i all ståheien fikk han tid til et besøk på Bylarm.
Maverick Sabres debutalbum «Lonely Are The Brave» gikk rett inn på 2. plass på albumlista i Storbritannia i forrige uke, etter Lana Del Rey, men foran Paul McCartney. Med ei plate full av ny soul, hip hop, og en stemme som minner om noen av de mest følsomme reggaesangerne.
Mens alt stormer rundt ham i hjemlandet sitter Maverick Sabre på Parkteatret i Oslo en ettermiddag og synger tre sanger, bare akkompagnert av en enslig gitarist. Og låter nesten like bra som på den velproduserte plata. Formiddagen etter puster han ut etter en lang kveld på Bylarm: - Sånn skulle vi hatt det hele tida. Med folk som opplever all slags musikk i gode omgivelser. Og får se mange artister man ellers aldri ville fått sett. Jeg satte stor pris på dette rockebandet, hva var det nå de het ... Rumble In Rhodos, sier Michael Stafford. Vi vet jo godt at Maverick Sabre ikke er hans egentlige navn.
Sårbare sanger
Maverick Sabre er en del av den nye britiske soulbevegelsen, selv om han ikke ser seg selv som noen videreføring av suksessen til Amy og Adele.
- Det var aldri meningen, det er bare slik det utviklet seg. Jeg hører på dubstep og grime, reggae og hip hop, og har gjort min egen greie, sier Sabre. Det viser seg at han hører på veldig mye mer også. Vi møter ofte artister som sier at de liker all slags musikk, men ofte begrenser det seg likevel til country og western, eller både hip og hop.
- Faren min var musiker, så jeg ble tidlig interessert i musikk. Jeg satt med den gamle vinylspilleren hans og hørte alle de gamle platene, irsk folkemusikk, blues og soul, forteller han. Derfor kommer unge Maverick Sabre inn i musikklivet med store forbilder som Beatles, Bob Dylan, Johnny Cash og Bob Marley, men også Thin Lizzy, Rory Gallagher og The Fureys. Spesielt elsker han sistnevntes fløytelåt «The Lonesome Boatman». The Fureys er med dette nevnt for første gang i norsk presse. En duo folkesangere med de mest smektende sangene det går an å tenke seg. Veien fra hardkokt gatetroverdighet til følsom ung mann er kort hos Maverick Sabre. - Jeg har jo vokst opp med den irske musikken. Den har mye felles med soul og reggae. Selv om det er musikk fra forskjellige kulturer, har den de samme erfaringene med undertrykking. Og den samme sårbarheten i sangene.
En egen stemme
Michael Stafford begynte å rappe tidlig i tenårene. - Men jeg kunne synge og spille gitar også, og var jo veldig opptatt av soul og reggae. Så jeg satte alt dette sammen. Jeg synes stemmen i seg selv skal være stilen til en sanger. Slik Marvin Gaye kunne får stemmen til å bli hans egen uansett hvordan han sang.
- Som når Marvin Gaye synger «Yesterday»? Vi vil egentlig ikke høre noen synge «Yesterday» mer, men han fikk den til å være en ny sang?
- Ja, han gjorde den til noe helt annet.
Maverick Sabre har sterke forbindelser til hip hop-miljøet, og har vært med på plater med Professor Green og Chase & Status. Som så mange hip hop-artister debuterte han egentlig med å lage en mikstape i fjor. Som i en moderne verden ikke er en tape, men et digitalt album som ikke er til salgs men lastes gratis ned fra nettet. Der musikerne tar seg større friheter, og slipper å forholde seg til alle bransjekrav. Et friminutt fra hele greia.
- På mikstaper er det tillatt å gjøre mye rart. Her kan jeg gjøre dubstep og visesang ved siden av hverandre. Egentlig skulle det gått an å gjøre sånt på ordentlige album også.
- Men det får du ikke lov til?
- Folk vil gjerne ha en enkel forklaring på hva det er du gjør. Det offisielle albumet er blitt som jeg ville ha det, men friheten fra mikstaper er enda mer spennende, sier han, og trekker fram fjorårets mye omtalte utgivelser fra Frank Ocean og The Weeknd som gode eksempler. - Flere burde forsøke seg på sånt, mener han.
For alle tider
Michael Stafford fant artistnavnet Maverick Sabre etter å ha pløyet ordlister for ord med samme forbokstaver som sitt døpenavn. Maverick, som noen som skiller seg ut fra de andre, Sabre er en som legger til seg et hardt ytre for å komme gjennom harde tider. Er det sånn han er i sangene sine også? Tøff, men følsom?
- Sangene er det jeg har inni meg. Alle mennesker har dager der de ikke har det så bra, og likevel sier «det går bra» når de blir spurt hvordan det går. Jeg gir meg lov til å være sårbar i sangene. De handler om politikk, sosiale sammenhenger, familieproblemer, sånt som vi hadde snakket om hadde vi vært ute sammen en helt vanlig kveld. Da hadde jeg holdt på om alt det som opptar meg.
- Du har med en versjon av Sam Cookes «A Change Is Gonna Come». Et dristig valg?
- Det er jo en nydelig sang. Som passer til alle tider, også sånn som verden er nå. Jeg føler den i alle fall sterkt selv. Etter å ha vokst opp i Irland, flyttet til London og opplevd opptøyene der i sommer, der mange bare skadet sine egne lokalsamfunn. Jeg har ikke svar på hvordan forandringene skal komme. Men på en enkel måte skulle jeg ønske det var mer samhold mellom mennesker. I stedet for å prøve å kvitte oss med hverandre. Det er en grense for hvor mye vi kan tåle før alt tar slutt.
geir.rakvaag@dagsavisen.no
«Jeg gir meg lov til å være sårbar i sangene.»
Maverick Sabre
