En geometrisk reise

5

Dans

«Carte Blanche: Jerada»

Av: Bouchra Ouzguen

Kostyme- og musikkdesign: Bouchra Ouzguen

Lysdesig: Erik Wurtz

Med: Caroline Eckly, Irene Vesterhus Theisen, Mia Habib, Noam Eidelman Shatil, Judith Arupa, Dawid Lorenc, Mathias Stoltenberg, Harald Beharie, Adrian Bartczak, Einar Nikkerud, Asher Lev, Magnus Eide Myhr, Daniel Garcia Mariblanca.

Scene 2, Den Norske Opera og Ballett

Carte Blanches nyeste forestilling er et samarbeidsprosjekt med den marokkanske koreografen Bounchra Ouizguen. Forestillingen har de skapt sammen i byen Marrakech, men den har fått tittelen etter en annen marokkansk by, nemlig Jerada.

Resultatet er blitt en times forestilling som beveger seg mellom det geometriske og det symbolske. Koreografen skriver som en innledning til det hele: «Hvordan overleve i en gruppe? Dette spørsmålet slo meg umiddelbart da jeg møtte Carte Blanches dansere. I neste øyeblikk åpenbarte konturene av en sirkel seg som en […] kraft i seg selv. Roterende på vår egen akse, kretsende i bane rundt andre, virvlende, og spinnende til punktet av utmattelse og beruselse, alltid dreiende.» Dette er så blitt forestillingens grunnprinsipp. I all hovedsak kretser danserne her om sin egen akse (liten sirkel) og spinner samtidig rundt og rundt i rommet (stor sirkel), eller de løper i store sirkler. Samspillet mellom den lille og den store sirkelen, mellom jeget og gruppen, er forestillingens ene, altomfattende bevegelse, selv om den varieres på ulike måter. Men sittende i salen forlater jeg den symbolske lesemåten fort.

For dette ensidige fokuset på sirkelen får mine øyne opp for den som geometrisk form. Det er som jeg oppdager den på nytt og ser hvor vakker den er når den får skinne på scenen slik den gjør her. Dansernes evige kretsing om seg selv og hverandre oppløser også danserne som kropp og mennesker, de går opp i sirkelen. I en mer symbolsk lesning kunne man kanskje si at individene går opp i gruppen, eller at de lar seg «rive med i denne virvelvinden uten begynnelse og slutt», for å sitere Ouizguen. Ut fra min beskrivelse kan Carte Blanches forestilling virke som en enkel sådan. Men selv om grunnprinsippet er enkelt, krever gjennomføringen av dette uttrykket rett og slett en imponerende teknikk og utholdenhet. En times kontinuerlig sirkling og løping er definitivt ikke for enhver kropp.

Forestillingen ledsages av musikk med tydelig afrikansk opphav. Ellers er det lite som direkte spiller på forestillingstittelen. Vi hører trommer og sang, først svakt, deretter i økende intensitet og tempo før forestillingen ender i stillhet. Også i påkledning ser vi trekk fra en afrikansk tradisjon, men allikevel synes jeg det er en mer allmenn livserfaring som formidles her enn en stedbunden. Men klærne kan betraktes som identitetsmarkører. Når danserne kaster klærne til hverandre – selvsagt mens de løper i sirkler – kan det oppleves som de gir og tar identitet til og fra hverandre, som en del av det å være i en gruppe.

Carte Blanche og Bouchra Ouzguen har skapt en fascinerende og fin forestilling basert på noen av de mest grunnleggende bevegelsesmønstrene som finnes. Dette er både kjent og nytt, og det er betagende i all sin enkelhet. Om man lar seg rive med av det rent formale eller er mer opptatt av det symbolske, er opp til den enkelte. Men Carte Blanche legger også denne gangen ved et program (nærmest et tidsskrift) hvor ulike perspektiver på blant annet identitet, flukt, frihet og engasjement kan bidra til å kaste helt andre lys over forestillingen.