Annonse
En høst og vinter med Marie Blokhus ganger to, på teater og film.

En dobbel dose Blokhus

I dag har Marie Blokhus teaterpremiere som modig lystløgner. Og snart dukker hun opp som Jan Baalsruds like modige hjelper i filmen «Den 12. mann».

Annonse
Kultur

 

Det er langt fra forfrosne fjell i Lyngen til bygater i London, men skuespiller Marie Blokhus dukker opp begge steder i høst og vinter. Krigsdramaet «Den 12. mann» har ikke premiere før i midten av desember, så først ut er derfor dagens premiere på «Heisenberg» på Det Norske Teatrets Scene 2, der Marie Blokhus for første gang spiller sammen med veteranen Bjørn Floberg.

Gudrun og Georgie

Blokhus' to skuespillerprosjekter kunne nesten ikke vært mer forskjellige. Harald Zwarts film «Den 12. mann» handler om den virkelige motstandshelten Jan Baalsrud og hans flukt til Sverige gjennom iskaldt, nordnorsk fjellandskap under 2. verdenskrig, klart plassert i tid og rom. Her spiller Marie Blokhus unge Gudrun som holder til på en gård i den lille bygda Furuflaten i Lyngen i Troms. Hun blir en av Jan Baalsruds mange gode hjelpere, som alle risikerer livet for å redde ham fra tyskerne.

I teaterstykket «Heisenberg» er den fiktive historien lagt til London i vår tid, men stykket framstår likevel tidløst og handler om tilfeldige, men betydningsfulle møter mellom to fremmede.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Et kyss i nakken

I den britiske dramatikeren Simon Stephens' teaterstykke «Heisenberg» er det den rundt 70 år gamle Alexander, spilt av Bjørn Floberg, som treffer den rundt 35 år gamle Georgie, spilt av Marie Blokhus. De er fra hver sin generasjon, og er ellers temmelig forskjellige. Hun er livlig og «all over the place», som Blokhus formulerer det, mens han er en rutinepreget, forsiktig mann. Begge er de like ensomme.

– Hennes ensomhet er offensiv og vender seg utover, hans vender seg innover og er mer defensiv, sier Marie Blokhus, som vi treffer etter en av de siste prøvene før dagens premiere.

– Stykket starter med at hun, helt ut av det blå, går bort til ham på en jernbanestasjon og kysser ham i nakken. Så følger vi dem i seks uker framover. Dette er et eksistensielt stykke som handler om det potensielle møtet mellom alle mennesker. Det handler om hvordan tilfeldigheter kan gjøre at du møter noen som blir helt avgjørende for deg i livet ditt, sier Blokhus, og legger til:

– Og disse to menneskene blir helt avgjørende for hverandre.

Modig og misforstått

Marie Blokhus har fått sansen for Georgie, som hun tror jobber som resepsjonist på en barneskole. Det kan også hende at Georgie leter etter sønnen sin. Man får ikke vite alle detaljer i stykket, og det er heller ikke så lett å vite om man kan stole på alt Georgie forteller på scenen.

– Hun vandrer rundt og lyver ganske mye, så det er vanskelig å vite hva som er sant og hva som ikke er sant, smiler Blokhus.

– Jeg tror ikke det er så viktig for henne, heller. Hun er mer interessert i hva som gjør verden levelig. Jeg syns hun modig. Fordi hun aktivt tør å strekke en hånd ut etter noen, mener Blokhus.

– Jeg opplever henne som veldig smart, veldig ofte misforstått, veldig ensom – men også veldig full av ømhet og livsglede. Hun går rundt som en slags utent fyrstikk, sier Blokhus.

De som hjalp

Minst like modig er Gudrun i filmen «Den 12. mann», som Jan Baalsrud møter på sin vei over fjellene til Sverige. Mens filmklassikeren «Ni liv» handlet mest om Baalsrud, skal den nye filmen handle vel så mye om de som hjalp ham underveis.

– «Den 12. mann» handler om Jan Baalsrud, men den har også et stort fokus på alle de som risikerte livet for å hjelpe ham. Det var som en stafett av hjelpere som fikk ham over til Sverige, sier Blokhus.

– Baalsrud møter Gudrun Grønvold når han utslitt og forfrossen kommer til gården hennes i bygda Furuflaten. Da er han skutt i foten, har gått i snøen i dagevis, er snøblind og helt i ørska. Gudrun og søsknene hennes tar vare på ham på låven. De pleier ham og holder ham skjult for tyskerne, forteller Blokhus, som for aller første gang skal portrettere en virkelig person.

– Det fyller meg med ydmykhet. Jeg følte jeg skyldte henne å gjøre en god jobb, sier Blokhus.

Annonse