En becketts svir

5

TEATER

«Røff»

Av Samuel Beckett

Regi: Bjørn Sundquist

Med Per Schaanning, Frank Kjosås, Kyrre Hellum, Sigmund Sæverud, Øyvind Berven

Det Norske Teatret, Scene 2

Døden og det bestandige løper som en svart tråd gjennom Samuel Becketts tre små stykker som utgjør enakteren «Røff», et herlig dance macabre med håpløshetens riddere i sentrum. «Røff for teater I» og «Røff for teater 2» bindes tematisk sammen med den trehodede monologen «Den gongen», og det hele rammes inn av lyd- og sceneinstallasjonen «Pust», som en påminnelse om at livsgnisten er seigere enn overgivelsen. Eller som den blinde tiggeren forklarer når den enbeinte spør han om hvorfor han ikke ender sitt eget liv: jeg er ikke ulykkelig nok. Hans store ulykke i livet er at han ikke er ulykkelig nok. Det er en herlig Becketts selverkjennelse.

Les også: Teater for latter og tårer

I Bjørn Sundquists regi blir «Røff» en oppvisning i ramsalt svart humor, håpløshet og overlevelse mot alle odds. At Sundquist har et bankende varmt hjerte for dramatikerens søken etter de minste strimene av lys er det ingen tvil om. I det første fragmentet våkner publikum til en blind tigger med en infernalsk, ustoppelig fele. Han sitter i et folketomt søppelberg, en apokalyptisk påminnelse om kursen menneskeheten har satt for øyeblikket, inntil en annen seig jævel dukker opp for å finne kilden til bråket, trillende i en rullestol. Skal de to slå seg sammen, eller er det for sent for alt? Den evige natta omslutter Per Schaannings og Sigmund Sæveruds skikkelser mens et lunket streif av kjærlighet presser seg fram som en løvetann under betongen, like rørende som en knyttneve.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I det andre fragmentet er Kyrre Hellum og Frank Kjosås byråkratene som skal bedømme en selvmordskandidats søknad om å hoppe fra sjette etasje. Han er satt på vent, som en stoisk ryggtavle i Øyvin Bervens skikkelse, mens vitnesbyrd og attester saumfares etter formildende omstendigheter. Sekvensen er en ravnsvart svir, visuelt rigget som en klassisk «noir» film rundt ensomhet og livets absurditeter, og i likhet med «Røff I» viser den Sundquist uhyre finstemte sans for detaljer, talende kroppsspråk og nyanserte motsetninger. Legg også til en lurvete maskulin rollebesetning som på glimrende vis matcher Becketts vakling mellom tvil og tro. Fem skuespillere som er gjennomgående solide i sin framstilling av personer tynget av sin skjebne. Scenen de opererer på er begrenset, men romfølelsen i Bård Lie Thorbjørnsens omskiftelige scenografi er stor, både urban dommedag, film noir og dødsmaske. Den utgjør en kald og melankolsk ramme rundt menneskehetens mest umake overlevere, i en forestilling som berører og underholder, men som først og fremst sier noe om det gjenkjennelige for oss alle. Og til slutt smiler også sola, igjen i Per Schaannings skikkelse mens hans egne tre monologer lar livet passere i revy, en påminnelse om at ingen av oss har noe bedre i vente enn Becketts sønderslitte sjeler.