Elegante streker

TEGNESERIE

Olivier Schrauwen

«Gutten min»/«Mowglis smil»

No Comprendo Press

Av Liv Mossige

Olivier Schrauwen er en relativt ung (f. 1977) og nyskapende tegneserie- skaper fra Belgia. Nå slippes to av hans fremste verk på norsk, og det er litt av en begivenhet. I både «Mowglis speil» og «Gutten min» belyser Schrauwen menneskets utenforskap og identitetssøken. Isolasjonen fra andre mennesker er mest påtakelig i «Mowglis speil», der en pubertal Mowgli leter etter sin identitet som menneske i en jungel av dyr. Han forsøker å speile seg i dyrene og i sitt eget speilbilde i vannet, men det umettelige begjæret etter å finne seg selv eller en åndsfrende blir ikke slukket før Mowgli møter en gravid orangutang. For Mowgli blir orangutang-hunnen en som ligner han selv, en som ser menneskelig ut, spesielt om natten da ensomheten, men også det kroppslige begjæret plager han som verst.

Her er det mange feller å gå i for en serieskaper, med opptakter til grenseoverskridende, provoserende scenarioer. Men Schrauwen faller aldri for fristelsen. «Mowglis speil» er utsøkt på alle måter, den er underspilt og antydende, elegant både i strek og fargevalg, i den enkle, men likevel subtile måte å sette sammen en historie på. Historien er også morsom: Mowglis desperate forsøk på å få dyra rundt seg til å være mennesker får mange bisarre utfall. For eksempel forsøker Mowglis å lære orangutang-ungen å gå på to bein. Han holder den i armene som en baby som skal lære å gå, men planen mislykkes, apen faller framover og løper lett av sted på alle fire.

Serien har en enkel japansk-inspirert strek, og effektiv fargepalett i hvitt, blått og oransje. Den språkløse historien er full av nyanser. Den sier noe viktig om det å være menneske for alle som har gått seg vill i jungelen, i konkret eller overført betydning. Det er modig gjort.

Der «Mowglis speil» er ren, enkel og perfekt, er «Gutten min» en mye mer barokk affære. Schrauwen slipper seg virkelig løs her, og blander både tid, sted og sjangere. En belgisk aristokrat er eneforsørger for en gutt som ikke blir større en hånddukke. Gutten falt ut av morens skjød da hun ble begravet. Moren døde da legen prøvde å slå fosteret ut av magen hennes med en kost! Den aldrende aristokraten går inn i farsrollen med liv og lyst. Men slektskapet med gutten fører også til at han ikke lenger er en del av det gode selskap. Denne tegneserieromanen skildrer på aparte vis hvordan det kan føles å få et barn som er annerledes, men det skildres uten særlig dybde. Sårheten til faren kommer fram i det han over en whisky hjemme foran peisen utbryter: «Herregud den gutten er stygg».

Schrauwen blir omtalt som en postmodernistisk serieskaper, og det er ikke uten grunn. I «Gutten min» henter han elementer fra mange forskjellige uttrykk, fra slapstick til mer realistiske sekvenser, og til seksuelt ladede fantasier. Han går også over grensen til det politisk ukorrekte: Gutten og faren forviller seg inn i en dyrehage, der pygmeer blir utstilt i bur. Disse pygmeene blir del av et storstilt slag, som faren og gutten unnslipper i bilen sin. Uberørt spyler faren pygméblod av dekkene når de kommer hjem. I en annen sekvens går en hest gjennom en butikkvindu, og skjærer seg opp så innvollene faller ut. Her er også fars første innskytning at de skal rømme, så sønnen skal slippe å bli vitne til ubehagelighetene.

Man kan lese inn et samfunnskritisk blikk i disse skildringene, overklassens distanse til hverdagens realiteter. Men mest virker det som om Schrauwen her, helt motsatt av hva han gjør i «Mowgli», bare leker seg med ulike opptrinn. At de kun blir forutsetninger for å vise fram hans mesterskap i det visuelle og formmessige. Sårheten, det intense, konsentrerte blikket som finnes i Mowgli er ikke her. Likevel er «Gutten min» en formmessig fest både i strek og farger. Olivier Schrauwen er en tegneserieskaper helt uten sidestykke.

Slippfest på Kunsthøgskolen i Oslo i kveld.