Da Susanne Sundfør hyllet Scott Walker i Royal Albert Hall

5

KONSERT

Susanne Sundfør, Jarvis Cocker, John Grant, Richard Hawley

«Prom 15: The Songs Of Scott Walker (1967 – 1979)»

Royal Albert Hall

LONDON (Dagsavisen): Noe av det siste Scott Walker sa til den gamle Pulp-vokalisten Jarvis Cocker i et sjeldent intervju forut for hyllestkonserten i Londons storstue, var at den eneste måten å nærme seg sangene hans var å gjøre dem til sine egne. Hvis ikke ble de karaoke. Han fikk delvis rett, og også derfor ble den mye omtalte konserten til ære for en levende legende en kveld for historiebøkene. Den 74-årige og publikumssky grå eminensen av britisk pop dukket som ventet ikke opp i egen person, men fire av nåtidens viktigste sangere målbar Scott Walkers stemme som har inspirert generasjoner med kunstnere og artister siden han sto fram som soloartist med fire ikoniske album utgitt mellom 1967 og 1970. Ikke minst var han en viktig inspirator for David Bowie, som løftet han fram i den offentligheten han ellers har holdt seg godt unna.

Les Geir Rakvaags minneord: Scott Walker er død

Men unntak av noen sjeldne intervjuer har Walker skydd offentligheten, men han har likevel utgitt musikk med svært ujevne mellomrom, plater som «Tilt» og «Bish Bosch» slipt ned på populærmusikkens mørkeste skyggesider og med barytonstemmen hentet fra en annen himmel enn den han kom ut fra på 1960-tallet, som ung crooner i California-trioen The Walker Brothers. De måtte til London for å bli popstjerner, men Scott Walker var eslet til noe større og dypere. Han søkte mot kunsten, sugde inspirasjon av Jacques Brel og Kurt Weill, selv om han kunne blitt den nye Elvis om han ville. I stedet valgte han tematikk fra storslåtte orkestrale landskaper og med urolige, poetiske tekster som skulle gjøre han til en av popens merkeligste og mest mytiske kunstnere, en kultartist som opp gjennom årene har fått et stadig større og mer hengivent publikum. Hvor stor han er blitt, og hvor viktig han er for britisk musikkhistorie, så man tydelig i et fullsatt Royal Albert Hall i London, og det selv uten hovedpersonen synlig tilstede.

Hyllesten under BBCs konsertserie The Proms, kalt «Prom 15: The Songs Of Scott Walker», ble en historisk markering av en stor kunstners musikk, 75 minutter med et knippe låter utelukkende hentet fra de fire soloalbumene «Scott 1», «Scott 2», «Scott 3» og «Scott 4», framført med fullt orkester i Royal Albert Hall der Jarvis Cocker fra Pulp sto fram som en slags kapellmester foran stryker- og blåserrekkene i The Heritage Orchestra. Publikum var lydhørt begeistret, enten de sto på gulvet eller tøt ut fra losjene oppover langs veggene i den nydelige konsertsalen som mange artister har drømt om å opptre i. Susanne Sundfør trengte ikke å vente like lenge som Åge Aleksandersen, men inntok den intime scenen i de fargesprakende og slående omgivelsene som om hun ikke har gjort annet hele livet. Kun med mikrofonen og sangene som rekvisitter utstrålte hun en selvsikkerhet som speilet den store stemmen og anledningen.

Les også: Scotts samhørighet

Jarvis Cocker åpnet det hele, mens Susanne Sundfør fulgte som nummer to og sto umiddelbart fram som den sentrale stemmen blant de fire gjestevokalistene. De to øvrige var John Grant og Richard Hawley, begge fantastiske artister på sitt vis, med stemmer som langt på vei bærer Scott Walkers sanger, men som kommer til kort sammenlignet med originalen. Likevel ble det en historisk kveld, og det i stor grad takket være Sundfør, som åpenbart fulgte Walkers egne formaninger om å gjøre materialet til sitt eget. Forut for konserten framførte hun for øvrig «On Your Own Again» fra «Scott 4» på BBC, i en rett ut nydelig tolkning av Walkers skjøre skjønnhet som i Royal Albert Hall ble skjerpet ytterligere. I en skinnende lys kjole ble hun bokstavelig talt midtpunktet i buketten av sangere der minst to i litt for stor grad forsøkte å etterligne sin store helt til punkt og prikke. Sundfør manglet på alle vis den ærefrykten som kan få denne typen hyllestkonserter til å bli bleke kopier av originalen.

Jarvis Cockers versjon av «Boy Child» var imidlertid mer enn godkjent, og når han kom til «Little Things (That Keep Us Together)» hadde han funnet tilbake til seg selv i Scott Walkers musikk, mens Richard Hawley støttet seg til gitaren og gjorde «It’s Raining Today» til en av kveldens fineste øyeblikk. Men når Susanne Sundfør med et smil om munnen kaster ut innledningsfransen «Hello Mr. Big Shot» i sangen «The Amorous Humphrey Plugg», er det ingen tvil om hvem av de fire som virkelig tangerer Walkers storhet. At hun er en del av dette selskapet er stort i seg selv, og en pekepinn på at hun som artist ikke bare har funnet en egen plattform, men også en vei inn på den internasjonale scenen som få andre norske artister matcher nå – langt bortenfor listepopartistenes døgnfluesyklus. Når hun avslutningsvis sang «The Hero Of The War», en av Walkers kyniske antikrigssanger opprinnelig på «Scott 4», gjorde hun den med en storslått letthet som fikk salen til svaie. Stemmen ubesvært og klar, svevende over akkordene og et arrangement som tidvis kan minne om Ennio Morricones filmmusikk. Det er slående hvordan hun behersker det storslagne uten overdrivelser.

Les også: David Bowie er død

Showet avsluttet med en felles framføring av «Get Behind Me» med alle fire sangerne på scenen etter en strålende «The Old Man’s Back Again (Dedicated to the Neo-Stalinist Regime)», og Sundfør sto på alle vis igjen som et lyspunkt i en kveld fylt med mørke og magiske sanger fra en kunstner som sannsynligvis aldri vil stå på en scene igjen. Susanne Sundfør er med andre ord så nærme legenden man kan komme, og hun gjorde ikke skam på ansvaret et slikt oppdrag pålegger henne – å hylle kongen av britisk popmusikk som den dronningen hun er blitt.