Kultur

Linn Ullmann drømmer om et eget sted

– Jeg har drømt om å ha lokal tilknytning. Sauda! Odda! Lillehammer! Men jeg har egentlig ikke det, sier datteren til Liv Ullmann og Ingmar Bergman.

LILLEHAMMER (Dagsavisen): Arrangørene bærer fram stadig nye stoler til Nansenskolens største sal. Linn Ullmann skal holde forfatterforelesning, de har feilberegnet hvor mange som egentlig kom til å komme. Hvor populær Ullmann er, en lang rekke bestselgende og kritikerroste bøker til tross. Nå sitter folk tett. Forventningsfulle.

– Jeg skal snakke om å skrive, som jo er beslektet med å lese. Men aller først skal jeg fortelle om en tekstmelding jeg fikk i desember i fjor, et par uker etter at «De urolige» kom ut. Den var sånn: «Hei! Dagbladet her. Skulle snakket om hva som er sant og hva som er fiksjon i boka di. Har du tre minutter til en prat?»

Tre minutter

Publikum ler. Høyt. Alle som har lest «De urolige» vet at den kan leses som en slags utforskning av forfatterens forhold til sine foreldre, filmskaperen og skuespilleren.

Men romanen er så utrolig mye mer enn det. En utforskning av hukommelse, for eksempel, og en refleksjon rundt kunst og skaperkraft. Den handler om å være ung og usikker, og om å bli gammel og miste grepet om tida. Blant annet. Om familie, uten tvil, og om å eie sin egen historie. Men ikke på en måte det tar tre minutter å forklare.

– Først tenkte jeg på alt et menneske faktisk kan gjøre på tre minutter. Ta gull i OL i opptil flere grener. Kysse – et kyss på tre minutter er et langt kyss! På tre minutter kan du legge en annens verden i grus. Du kan dø. Fri. Skrive en god setning om du er heldig. Eller en dårlig, om du ikke er så heldig. Høre på en sang.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Etterpåklok

– Tre minutter er veldig lang tid. Men ikke nok til å skille sant fra fiksjon. Jeg kommer til å bruke resten av livet på å det, på sant og fiksjon i det jeg skriver, og i det jeg leser. I alt vi glemmer, husker, forestiller oss. Paul Celan skrev noe om «verden som skal stotres utenat». Jeg kunne sagt at det var det jeg prøver på, i denne og i alle mine bøker. Men jeg følte vel ikke at det var akkurat Paul Celan-sitater Dagbladet var ute etter, sier Ullmann.

Hun svarte aldri på den SMS-en.

– Franskmennene har noe de kaller l´esprit de l´escalier, et uttrykk som dekker alle de smarte tingene man skulle ha sagt, men først kommer på etterpå. Jeg lot det bare ligge.

Foredraget på Lillehammer har Linn Ullmann kalt «Jeg kan ikke, og man skriver», en omskriving av den franske forfatteren Marguerite Duras´ «Man kan ikke, og man skriver».

– «Det var noe desperat i hvordan jeg fortærte bøker, alltid med håp om at denne boka var den som skulle fortelle meg hvordan jeg skulle leve», skrev den amerikanske kritikeren James Wood en gang. Jeg tror det er det som fikk meg til å begynne. Men jeg er usikker på om jeg har funnet det ut. Man blir jo mer forvirret med årene, sier Ullmann.

«Kvinner i litteraturen»

Til inspirasjon viser hun til Virginia Woolfs klassiske essay «Et eget rom».

– Det framheves ofte som feministisk, noe det uten tvil er. Men essayet handler også om å skape kunst. Virginia Woolf var blitt bedt om holde et foredrag om det umulige temaet «kvinner i litteraturen», essayet er hennes briljante svar på det umulige temaet. Kvinnelige forfattere blir fortsatt bedt om holde foredrag om «kvinner i litteraturen». Jeg vet ikke om Karl Ove Knausgård eller Per Petterson noen ganger blir bedt om å holde foredraget «menn i litteraturen»?

Publikum, flest kvinner, ler godt igjen. Selvsagt blir ikke menn det.

– En gang på en festival i Paris, ble jeg invitert sammen med mange andre forfattere. Så oppdaget jeg at jeg og de andre kvinnene skulle klumpes sammen og intervjues under samme overskrift: «Evas hjørne». Jeg klarte ikke holde meg. «Det er naivt å spørre, men hva er Evas hjørne? Ingen av oss heter jo Eva», spurte jeg arrangøren. Det foregikk på e-post, men svaret står for meg med fransk aksent «oh, men du fårrztår, dere æhr Eva, derre æhr quinnen!» Vel, hvor er Adams hjørne, spurte jeg.

Les også: Nå tar kvinner flest ektemannens navn igjen

Surt på Strømmen

På litteraturfestivalen i Paris var det i hvert fall ikke. Ikke denne gangen heller. Ullmann er tilbake til Woolf, til hennes «Et eget rom».

– Jeg har alltid drømt om et sted. Det betyr mye for meg. Jeg har drømt om å ha lokal tilknytning. Sauda! Odda! Lillehammer! Men jeg har egentlig ikke det. Jeg har skrevet mye om steder, men de er andres steder. Et par år bodde jeg på Strømmen, og gikk i første klasse der. For mange år siden ble jeg invitert dit, og takket ja fordi jeg tenkte at jeg liksom skulle «komme hjem». På opplesningen annonserte en kvinne at hun hadde tatt med et førsteklassebilde av meg. Hun viste fram en søt og blåøyd jente med fine blonde fletter. Men det var ikke meg. Jeg studerte bildet, og trodde at jeg kanskje kunne være hun på bakerste rad, men flisete hår og store tenner. Men nei. «Det er ikke deg! Vi skulle hatt moren din her, så hun kunne sagt sitt!» Stemningen ble dårlig. Men hvem var hun jenta? Kanskje var det en av tingene jeg ønsket å utforske da jeg skrev «De urolige». Jeg tror at for å bli til, for å gjøre levende i romaner, så må man forsvinne selv. Det er tema i alle romanene mine. Å bli til gjennom å forsvinne.

Mer fra Dagsavisen