Drømmer om ei anna tid

Nye Takters nasjonalsanger

Nr 8: «Sluttsang» (1978)

Artist: Ungdomslaget Ny Von

Tekst: Klaus Hagerup

Melodi: Sverre Kjelsberg

Mange stusser nok umiddelbart over hva slags sang «Sluttsang» er. Den er mye bedre kjent som «Ellinors vise». Enda bedre kjent som den sangen der «det skal bli like fint å jobbe som å danse». En sang som kom ut av sterkt politisk engasjement på 70-tallet, fra en venstreradikal bevegelse som fortsatt er omdiskutert og nærmest forhatt. Et engasjement som også har ført til at visa er blitt parodiert og gjort til latter, som et uttrykk for naive drømmer fra fortida. Hvis vi skal si nei til naive drømmer hadde imidlertid popmusikken stått fattig igjen.

[ Hør sangen her ]

«Sluttsang» kommer fra teateroppsetningen «Dikt og førbainna løgn» på Hålogaland Teater i 1976. Sangen har tekst av Klaus Hagerup og melodi av Sverre Kjelsberg. «Dikt og førbainna løgn» var inspirert av en arbeidskonflikt i Bodø, der to ansatte i en kolonialforretning ble oppsagt etter at de hadde forsøkt å organisere seg. «Ellinor» er en av disse, som drømmer om «ei anna tid». Med et frihetsbegrep som handlet om mer enn lakrispiper, segway og proffboksing, for å sitere LO-lederen Gerd Kristiansens 1. maitale fra i år. Med «Frihet i fellesskap» som årets hovedparole lever drømmen fortsatt. I 1976 tok Handel & Kontor sine ansatte på flyplassen i Bodø ut i sympatistreik med de to oppsagte kvinnene. Arbeidsretten slo fast at aksjonen var lovlig. Likevel ble teaterstykket svært omdiskutert, for det meste sablet ned, og blant mye annet avfeid som «venstrefascisme». Men Nordnorsk Visegruppe, som framførte sangene i forestillingen, vant Prøysen-prisen for fornying av visekunsten.

Mange politiske sanger ble sunget i disse årene. Ofte plaget av dårlige slagord, og enda dårligere melodier og framføringer. Noen slike sanger finnes også blant de andre innslagene på Ny Vons eneste album. «Sluttsang» er derimot smellvakker med sine store visjoner. Den har en melodi som er grenseløst forførende. Svært overbevisende framført av Ny Von: Først Marit Mathisens fine stemme helt alene i første vers, før gruppa faller inn bak henne, en etter en, og til slutt hele det såkalte Ungdomslaget som stort kor. Visa synges med en overbevisende optimisme, og en lengsel som vi ellers forbinder med følsomme kjærlighetssanger, ikke med kampen for proletariatets diktatur. Da Ole Paus langt senere spilte inn sin versjon kalte han den «et underlig barn av en knallhard og nådeløs tid». Nå hører det med til denne historien at de fleste som engasjerte seg i den store politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land, gjorde det av et genuint ønske om en mer rettferdig verden, ikke med vrangforestillinger om sentrale posisjoner i et nytt maktapparat. Autoritære tanker har heller ingen naturlig plass i utøvelse av god sang og musikk.

Av medlemmene i Ny Von ble Marit Mathiesen senere soloartist, med en viss suksess på 80-tallet. Arvid Esperø var leder av plateselskapet Mai, og senere prosjektleder for museet Rockheim. Komponisten Sverre Kjelsberg var ikke med i gruppa, men har med «Sluttsang» og «Sámiid Ædnan» to sanger på denne lista vår. Uten at noen av dem har noe å gjøre med at han var en av norsk rocks første og største stjerner som sanger i The Pussycats på 60-tallet. «Ellinors vise» er også blitt framført på gjenforeningskonserter med The Pussycats, slik at den på en underlig måte også blir en del av norsk rocks historie. «Sluttsang» er ellers blitt sunget på flere politiske landsmøter enn den har godt av. Vi kan ikke bruke dette mot den.

geir.rakvaag@dagsavisen.no