Kultur

Det største av alt

Ingen skal klandre deg om du ikke har hørt om Tone Vigeland. Men nå feires hun som «La Grande Dame» i norsk og nordisk smykkekunst, som feminist og betydelig figur i feltet. Bli med til München!

Bilde 1 av 3

UTSTILLING

«Tone Vigeland. Jewelry – Object – Sculpture»

Die Neue Sammlung, Pinakothek der Moderne

München, til 11. juni

MÜNCHEN (Dagsavisen): Kunstverdenen er full av små og sære fenomener. Smykkekunst er ett av dem, og denne sjangeren har sine ritualer. Det mest prestisjetunge av dem alle heter Schmuck, og foregår under Munich Jewellery Week (for dem som har lagt merke til avviket er det lov å skrive både «jewellery» og «jewelry» på engelsk). Schmuck er en kuratert utstilling under Den internasjonale håndverksmessen, og i den store sammenhengen er den forsvinnende liten. Smykkedelen opptar cirka en tredjedel av arealet i én av messens syv haller (messeområdet teller totalt 16 haller).

Schmuck-utstillingen har opparbeidet seg et renommé av dimensjoner, selv om den ikke er like gammel som messens 69 år. Sammen med de mange galleriene inne i byen, som omgjøres til smykkegallerier for en staket stund, tiltrekker Schmuck og smykkeuken seg smykkeentusiaster fra hele verden. Man kan lett få inntrykk av at byen fylles av like mange japanere, kinesere og amerikanere som tyskere.

Smykkesamlere vet å ta seg ut. Dette var min debut på smykkeuken, og det var litt av en opplevelse. Jeg tror aldri jeg har sett så mange kvinner med lilla og diverse andre farger på håret noen gang. Flotte kleskreasjoner var det også mange av. Og distingverte, eldre damer fra all verdens hjørner. Noen menn var det og, selv om enkelte av dem var av typen «her har du kredittkortet mitt»-ektemenn.

Det er lett å parodiere miljøet, men siden jeg har vært smykkegal selv i en årrekke var det jo ekstra moro at hovedutstillingen i år er norsk. Den er viet smykkekunstens nestor, snart 80 år gamle Tone Vigeland (født 1938). Utstillingen vises på Pinakothek der Moderne, byens prestisjemuseum som regnes som ett av verdens beste museer for design og kunsthåndverk. Den smykkesamlingen de har i kjelleretasjen er et «wunderkammer» som teller alle som betyr noe i smykkesfæren. Tone Vigeland har vært en selvfølgelig del av denne samlingen i en årrekke, sammen med norsk smykkekunsts andre store stjerne, Sigurd Bronger (født 1957). München har i det hele tatt mange veldig gode museer, både etter tyske og internasjonale standarder.

Når tyskerne først setter i gang er de kjent for å gjøre ting grundig. Så også med Vigeland-utstillingen, som spenner over en 60 år lang karriere. Her er det mange overraskelser, ikke minst fra den tidlige delen av karrieren. Det gjelder også for dem som kjenner Tone Vigeland fra tiden hun jobbet for kunstnergruppen Plus, som holdt til i Gamlebyen i Fredrikstad. Plus-smykkene dukker stadig vekk opp på auksjoner, de har fått en renessanse og er fortsatt veldig populære. De smykkene hun laget for Plus på slutten av 1950-tallet ble produsert lenge etter at hun forlot Fredrikstad i 1963, og selv om hun designet ting for Plus helt inn på 70-tallet skjønte hun at design for masseproduksjon vanskelig kunne kombineres med å lage unike smykker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Slik ble det første, avgjørende valget tatt. Det andre kom på 1990-tallet, da hun (med noen unntak) sluttet å lage smykker og gikk over til å lage skulpturer. Denne senere delen av Tone Vigelands produksjon kunne godt vært bedre ivaretatt i utstillingen, selv om en rekke voluminøse arbeider i tynne ståltråder er montert på veggen i utstillingsrommet i museets øverste etasje. De er som en symfoni av strektynne tegninger som danser rundt på veggene i den vakre rotunden øverst oppe over byggets åpne, sentrale foajé. Med sin florlette karakter står disse arbeidene i skarp kontrast til den øvrige skulpturproduksjonen, som består av både kompakte former og mykt formbare gigantversjoner av den spesielle sammenføyningsteknikken i sølv hun er spesielt kjent for. Museet viser en gruppe av Vigelands blykledde natursteiner, men mye av det beste fra de siste tiårene glimrer med sitt fravær. Dermed faller også en vegg ut av det huset denne utstillingen burde vært.

Når jeg først er i gang med innvendinger skal det også nevnes at den flotte boken som følger utstillingen (Arnoldsche Art Publishers) også har sine mangler. Den er usedvanlig lekker, gjennomgående i sort-hvitt med noen få fargeinnslag, og den er spekket med bilder av høy kvalitet. Kurator Petra Hölscher skriver godt og trekker frem flere elementer som ikke er en selvfølge at blir nevnt i en slik sammenheng. Ett eksempel er omtalen av norsk-amerikaneren Dan Youngs banebrytende fotografier av Tone Vigelands smykker på 60-tallet. Men hun hopper forbausende lett over de siste tiårene. Hennes artikkel er mye bedre og mer detaljert i den første halvdelen av karrieren. Etter hvert som beskrivelsen skrider frem blir oppmerksomheten mer overflatisk, og for hvert tiår som går blir avsnittene kortere. Etter 1990 er det kun snakk om en summarisk gjennomgang. Dette er merkverdig når kurator har valgt å kalle utstillingen «Smykke Objekt Skulptur». De to siste av tittelens tre likeverdige elementer er nedgradert i bok og utstilling.

Innvendingene blir imidlertid fort glemt. I møtet med et mesterlig kunstnerskap er det så mye å dykke ned i at interessen holdes oppe. Tone Vigeland har en bemerkelsesverdig karriere og presenteres som en pioner i europeisk og internasjonal smykkekunst. Allerede i 1961 deltok hun på den legendariske utstillingen International Exhibition of Modern Jewellery i The Goldsmiths Hall i London. På 80-tallet var hun stor i England og USA, da hun var knyttet til to pionerer innen rocka formidling av smykkekunst, i henholdsvis London og New York. Smykkene hennes ble brukt i motevisninger for Clinique og Revlon, og på et foto i katalogen smykker ett av armbåndene håndleddet til rockelegenden Marianne Faithful. Uten å være klar over det var Tone Vigeland så hipp og tidsriktig som tenkes kan.

Stempelet som hipp og «fashionable» hindrer ikke at den faglige dyktigheten blir stående som karrierens røde tråd. Etter Plus-tidens masseproduksjon har Tone Vigeland knapt nok laget to ting som er like. Hun har kontinuerlig fornyet seg selv og sitt eget uttrykk, og hun har ligget i forkant av utviklingen av smykkekunstens grensesprengende kvaliteter. Hun jobbet med gull på 50-tallet, kroppssmykker på 60-tallet, ringer med emalje og halssmykker med sølvnett på 70-tallet, og hun brukte store spikre og sammenflettede, små deler i elegante smykker på 80-tallet. Skulpturene er allerede nevnt, og sett i retrospekt er det snakk om en utvikling som aldri stopper opp. På samme tid har Tone Vigeland på mange måter vært en av de mest konsekvente kunstnerne i sjangeren, tro som hun har vært mot materialer og konstruksjonsmetoder. Samtidig har hun alltid søkt mot smykkekunstens grenser, og den evige fornyelsen er grunnen til at hun med denne utstillingen er tatt opp i et eksklusivt selskap av grensesprengende kreatører.

At Tone Vigeland også settes inn i en feministisk sammenheng er en del av historien som ikke skal glemmes. Egentlig er hun født for tidlig til å være en del av 70-tallets feministiske bølge, så det at hun fremstår som en pioner og et forbilde er en sannhet som ikke kan undervurderes. Norske Kunsthåndverkeres eksportorganisasjon Norwegian Crafts (NC) har vært instrumentelle i utstillingens kulisser, og NCs redaktør André Gali skriver om Tone Vigelands feministiske historie. Han fletter fag og kjønn sammen på en elegant måte, og hans teoriorienterte tekst (som aldri blir kjedelig av den grunn) fungerer som et utmerket supplement til katalogens hovedtekst.

Tone Vigeland er norsk smykkekunsts «Grand old lady». Heldigvis er hun også feltets «bestemor», for det spirer og gror bak henne. Sigurd Bronger er allerede nevnt, og han hadde en fremtredende plass på messestanden til ett av Europas to fremste smykkegalleri, Ra i Amsterdam. På standen ved siden av kunne vi se Anna Talbot, hvis utstilling i Kunstnerforbundet har siste helg nå. Det hadde vært fristende å bedrive navneoppramsing, men jeg skal nøye meg med å nevne at Norge var representert med en smykkekunstner på den kuraterte Schmuck-utstillingen og fire kunsthåndverkere på Talente, den prestisjetunge, kuraterte utstillingen for unge kunsthåndverkere og designere. Tre smykkekunstnere var med i en kollektiv vindusutstilling sentralt i byen. Men størst heder ved siden av Tone Vigeland ble Reinhold Ziegler til del. Han var invitert til å stille ut i satellittgalleriet til byens viktigste galleri, Galerie Wittenbrink, i et elegant kjøpesenter midt i Münchens historiske sentrum. Her viste han smykker med meteoritter og fossiler, og kunne med det innkassere betydelig oppmerksomhet og flere innkjøp. Så hvis noen skulle være i tvil: Norge gjorde seg solid bemerket under Munich Jewellery Week. Og takk og lov, Tone Vigeland er ikke alene.

Mer fra Dagsavisen