Annonse
Tradisjonstung vevteknikk blir politisk når Ann Cathrin November Høibo setter i gang. Hun er sparsommelig med antall verker i Kunstnerforbundets vakre overlyssal, men Dagsavisens anmelder opplever at hun får rommet til å vibrere med usagte forbindelser.

Det enkle er ofte det beste

Håndverket er for lengst reetablert som en vesentlig faktor i kunsten. Kunstnerforbundets fire utstillinger viser at det basiske og grunnleggende kan gi store opplevelser.

Annonse
Kultur

 

KUNST

Ann Cathrin November Høibo: «Flukt forover»

Elin Hedberg: «Innimellom»

Marianne Hurum: «Infinity Pool»

Dag Skedsmo: «Bretta kvadrater, lakkerte stålobjekter»

Kunstnerforbundet, Oslo, 10/8 – 10/9

Det gjelder å beherske sitt fag. I kunstfeltet har denne enkle grunntesen vært satt i skammekroken i noen tiår. Heldigvis er den tiden forbi. Håndverkskvalitet var lenge noe kunstnere fant uvesentlig fordi ideen var det eneste saliggjørende. Men når konseptkunsten kunstnerne laget var bygget på uinteressante og/eller dårlig funderte ideer, ble fraværet av teknisk og faglig perfeksjon ekstra tydelig. I dag kommer du ikke langt som kunstner med sjuskete teknikk.

I resten av samfunnet sliter vi fortsatt med denne ignoransen. I vår tid synes ledelse å være uavhengig av fag- og bransjekunnskap. Politikere hopper fra det ene samfunnsområdet til det neste som om spisskompetanse er uten verdi. I kunstfeltet foregår det en profesjonskamp der institusjonene med sine byråkrater og kuratorer er tilført stillinger og midler gjennom kulturløftet, mens kunstnerne har fått sine inntekter redusert. I den kommende valgkampen vil kunstnernes inntekter være et vesentlig spørsmål – hvis kultur i det hele tatt når opp i debattene…

Hvordan møter kunstnerne denne utfordringen? Spørsmålet oppleves smått absurd, fordi ingen av de fire kunstnerne som stiller ut i Kunstnerforbundet er uttalt politiske. Ikke kommenterer de situasjonen i kunstfeltet heller. Men gjennom den kunsten de leverer tangerer de like fullt disse grunnleggende problemstillingene. For se om ikke en serie som Dag Skedsmos skulpturelle objekter kan si noe om verdien av akkumulert kunnskap og faglig dyktighet? Med sitt enkle formspråk og en høyt oppdrevet, håndverksmessig perfeksjon blir de enkle virkemidlene han jobber med en metafor for verdien av spisskompetanse og fordypning. Når samfunnsånden er preget av overflatiskhet og konstant endring representerer Skedsmo en motstemme. I hans objekter ser vi hvordan de lange linjene innenfor den kunstneriske modernismen tøyes og brettes til former som oppleves interessante. Det langsiktige arbeidet blir meningsfylt. Så kan vi jo spekulere på om den rødfargen han har lagt på innsiden av noen veggobjekter er ment politisk?

Denne anmeldelsen kunne like gjerne hatt «Less is more» som tittel. Blant de fire kunstnerne som startet høstsesongen i Kunstnerforbundet sist uke er Dag Skedsmo (født 1951) det fremste eksempelet på hvor lite som skal til for å skape interesse. Tilsynelatende stiller Marianne Hurum (født 1978) i samme kategori. Hennes malerier er lekne og abstrakte, og det er enkelt å feie over dem med et raskt blikk. Men under de fargeglade overflatene ligger det lag på lag med maling, og den som tar seg tid vil finne både ansikter, bokstaver, blomster og andre botaniske former skjult i dypet. Hurum har arbeidet fagpolitisk, og hvis vi tar med oss denne bakgrunnen kan vi lese maleriene som et bilde på det maskespillet som holdes opp for oss i våre dagers (medie-)virkelighet. Hennes alternativ er fylt med skaperglede og humor, og den friheten hun benytter seg av uttrykker «gleden over det umulige i å kjempe mot bølger», for å sitere pressemeldingen.

Hva skjer når det vante utsettes for en liten, men vesentlig endring? I vår tid er endring regelen. Den som ikke er villig til å tilpasse seg og ta i bruk de utallige nyvinningene som preger samfunnsutviklingen blir satt på sidelinjen. Hvor viktig det er å reflektere over hva dette gjør med oss blir tydelig i møtet med arbeidene til Elin Hedberg (født 1988). Hun jobber med korpus. Enkelt sagt er det hule eller massive objekter der den ytre formen er hamret frem i metall. Innen gullsmedkunsten er dette en krevende disiplin.

Men Hedberg nøyer seg ikke med tradisjonelle løsninger. Hun overfører også formene sine til massivt tre, og hun gir metallbeholderne en vesentlig endring. Gjenstandene frarøves sin funksjon: I stedet for at korpusarbeidene er vaser eller bokser blir de rene former ved at åpningene er tettet igjen. Ved å fjerne ett aspekt og tilføre et annet skaper hun nye muligheter. De kan settes på hodet, og plutselig blir alt annerledes. Når hun i tillegg setter objektene inn i fire store hyllekonstruksjoner begynner det hele å svinge. Hyllene har vegger som gjør dem til skulpturelle objekter, og sammen med korpusarbeidene skaper de en dynamikk som tvinger publikum til å gå rundt og se ting fra flere vinkler. Det er en tilnærming og en egenskap det er stort behov for.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er ikke uten grunn at jeg har ventet med Ann Cathrin November Høibo (født 1979) til slutt. Hun er antagelig den som oppfattes som den mest moderne og avantgardistiske kunstneren i kvartetten. Samtidig er hun den som jobber med de mest tradisjonelle teknikkene. Tekstil og vev har tusenårig tradisjon. Men hun gjør det med en uærbødig tilnærming som ikke ville blitt akseptert i tidligere tiders autoritetstro samfunnssystemer. November Høibo er tidligere elev av tekstilkunstneren Else Marie Jakobsen (1927–2012). Hun var en frontfigur i 70-tallets tekstile revolusjon og en lederskikkelse i tidens kunstnerpolitiske opprør.

Det viktigste November Høibo antagelig har lært av sin mentor er alltid å utfordre vedtatte sannheter. Og med «Flukt forover» i Kunstnerforbundet snur hun våre forventninger på hodet ved å ta i bruk lavt verdsatte materialer – kokostråder, tyll og gråstein – og puste liv i dem gjennom en basisk bruk av den vevteknikken som ligger til grunn for en av verdens største industrier. Lenken til tekstilindustrien er både vakker og betent. Vakker fordi kunstverkene knytter an til tekstilenes basiske funksjon som noe som skal beskytte og verne. Betent fordi tekstilindustrien er det sted der verdens problemer kommer klart til syne i form av forurensning og utnytting av arbeidere. Tyll er et fascinerende materiale som kan lages av alt fra plastikk til silke. Ved å veve ulikfarget tyll løst inn i renningen forsterker hun fortellingen, og knytter an til tradisjonen samtidig som hun påpeker samtidens flyktige forgjengelighet. De verdiløse gråsteinene får bli hengende som en påminnelse om behovet for jording: Vi må vite hvor vi kommer fra for å kunne gå videre.

Det siste er en verdi som synes å ha gått i glemmeboken slik verden ser ut fra vårt lille hjørne. Jeg kunne brodert videre på denne serien av kunstverk og kunstnere. Hver på sin måte bringer de erfaringer og synsmåter til torgs i en tid da verdier er i ferd med å bli en unnskyldning for ikke å snakke om det som virkelig betyr noe. Kunst trenger ikke være politisk, men det er ikke vanskelig å se politiske holdninger og innfallsvinkler i kunsten. I hvert fall ikke nå, i disse valgkamptider.

Annonse