Kultur

Det aller største operaløftet

En oppsetning av hele Nibelungens Ring av Richard Wagner krever ressurser og nasjonal operakultur. Det viser bragden på Kungliga Operaen i Stockholm.

OPERA

«Nibelungens Ring»

Av Richard Wagner

Regi: Staffan Valdemar Holm

Dirigent: Marko Letonja

Kungliga Operan, Stockholm

For mange er Richard Wagners Ringen operaen over alle operaer. Kanskje er det fordi den er så overveldende? Vi snakker om over 14 timer i fire deler med musikk og tekst som formidler et stort univers, fra gudene i himmelens saler til menneskene på jorden, skoglunder der snakkende fugler og drager holder til, undersjøiske kvinnelige vesener som svømmer rundt, alver i underverdenen, dypt nede i gruvene smir og banker de i jern og metall og helt innerst i jorden sover urkvinnen Erda som av og til våkner og kommer frem til jordens overflate. Ringen på Kungliga operaen i Stockholm hedrer Sveriges og en av verdens største Brünhildesangere, Birgit Nilsson. Neste år er det 100 år siden hun ble født og det er store planer for jubileumsfeiringen, blant annet på operaen i Gøteborg.

I Kungliga operaens oppsetning i Stockholm av Ringens fire deler, er alle sangerne så nær som en svenske. En del er faste ansatte fra huset, andre er utdannet i Sverige og nå hentet inn for denne unike anledningen. Det krever stor innsats for et operahus å sette opp Wagners Ringen. For å kunne stille med kunstnere som kan presentere det enorme operamaterialet må man ha bygget opp stab og ensemble over tid. Et hus med ansvar for nasjonal opera trenger ressurser for å bygge og videreføre en nasjonal operakultur. For å kunne håndtere historisk overføring og samtidig presentere et repertoar som er i samspill med samtiden, er det viktig med stabile arbeidsforhold og nok ansatte som kan jobbe i en kontinuitet. I Sverige har det hatt opera i flere hundre år.

Den kunstneriske ledelsen har valgt å legge handlingen til tiden Wagner selv satt og skrev Ringen, siste halvdel av attenhundretallet. Det er et heldig grep som viser komponistens eget tankeunivers, en periode med ekstreme skiftninger, fra natur til industrialisering og borgerskapets fall. Wagner befant seg i starten på det moderne og hørte diskusjoner innen psykologi og kunst, og han kjente på framveksten av en ny kultur der kvinnene har en mer selvstendig rolle.

I Rhingullet er første scenen et musealt rom med glasskap som inneholder rustninger og gjenstander fra riddertiden. Men i det stramt organiserte rommet er det også levende eventyr og overnaturligheter, Rhindøtrene har fargerike silkekjoler og frisyrer som gir anslag til tantene i Elsa Beschows fortellinger og utenfor vinduene svømmer fisker som om hele huset skulle være en tank senket ned på Rhinelvens bunn. Den uendelig vakre musikken før teppet går opp hensetter oss i en romantisk modus og Rhindøtrenes lekne sang med små koreograferte svømmebevegelser virker overraskende og morsomt. Johan Edholms truende Alberich er stemmemessig sterk og løfter handlingen over i det som mange kjenner fra Tolkiens «Lord of the Rings», tyveriet av en ring av gull med magiske egenskaper som gjør de ulike eierne ville og gale etter rikdom og makt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sceneskiftene skjer raskt, vi beveger oss fra elvens bunn til gudehimmelen og ned igjen til underverdenen på kort tid. Det gjøres enkelt med projisert film utenfor vinduene, gudehimmelens skyer eller mørk industri nede i gruveadministrasjonen hos svartalvbrødrene Alberich og Mime. Det er et svensk sangerlag i toppform som gir oss anslaget om hva vi har i vente. Gudelaget ledes av Wotans myndige John Lundgren og Jonas Degefors som Loge med sangstyrke og overskudd til tydelig diksjon og scenisk troverdighet. Niklas Björlings Mime spiller ut en tragisk komikk som vekker gjenklang hos publikum og det samme gjør Lennart Forsén som den ubehjelpelig forelskede kjempen Fasolt som helst vil være med Susanna Sterns Fricka. Uttrykksfullt og sanglig sterkt blir det også når den første kampen om Ringen kommer til overflaten og Rasmus Bodén som den andre kjempen Fafner har fått smaken på Ringen og slår Fasolt i hjel. Erda er kledd i en slags svensk sort folkedrakt. Hun vekkes av søvnen, og overjordisk vakkert sunget av Katarina Leoson varsler hun at slutten kommer.

Mange anser Valkyrien som sin favorittdel i Ringen, spekket med dramatikk og hendelser. Første scenen i Hundings hus utspiller seg i et kjøkken som minner om Strindbergs Frøken Julie. Hvem skulle tro at en operaakt på halvannen time mellom tre, inne i et kjøkken, skulle oppleves så intenst og levende? Historien om tvillingene som møter hverandre igjen er sterk. Når det utvikler seg til et trekantdrama og blir erotisk overskridende er det heftig stoff også i dagens scenekunst. Her blir vi minnet på at incest var tema i tiden. Wagner hadde vært i Wien og skrev sin tekst til Valkyrien ferdig så tidlig som 1856. Til sammenligning hadde Ibsens Gjengangere premiere i 1881. Den dramatiske tenoren Michael Weinus synger Siegmund, og en av de store nyhetene, Cornelia Beskow fremstiller tvillingsøsteren Sieglinde. Med ung (30 år!) energi (som noen kritiserte for høye overtoner) ga hun et overbevisende inntrykk og bidro til at scenen fikk en kunstnerisk kraft og nerve.

Det blir ikke mindre drama i den neste scenen der teppet går opp for gudenes fall og Valyriens ankomst. Vi er i et bibliotekværelse med historiske malerier fra Valkyriescener og rundt et stort biljardbord beveger de to ektemakene Wotan og Fricka seg i en rasende dødsdans. Katarina Dalymans Fricka er gudinnen for godt ekteskap, hun synger heftig og bestemt, finner seg ikke lenger i mannens sidesprang. Han har datteren Brünhilde med Erda og søskenparet Sieglinde og Siegmund fikk han med en jordisk kvinne. John Lundgren synger Wotan slik at vi virkelig kjenner utfordringene han bærer på, smittet av Ringens maktbegjær, følelsen av at tiden som gudenes leder er på hell og ekteskapet og veldig mye annet fungerer ikke som planlagt. Nedbrutt legger han seg ned på biljardbordet mellom kuler og spillkjepper. Det er en virkningsfull scene.

Det blir Frøken Julie ganger ti når Nina Stemme gjør sin entre med sitt «Hojotahoi» ikledd rideantrekk. Brünhilde fremstår med en glad guttaktig friskhet og samtidig er hun sin fars datter. Wotan holder overmåtelig av henne og musikken som spilles ut i scenen med de to blir et høydepunkt. Noen hevder at John Lundgrens bakgrunn som hjelpepleier har bidratt til at han agerer med en slik troverdig følsomhet, det kan hende, men først og fremst opplevde vi to av Sveriges og verdens beste Wagnersangere i disse scenene. Kontakten mellom de to skifter fra inderlighet til et voldsomt brudd da Brünhilde velger å ta sine egne beslutninger. Det formelig rister i scenen der Valkyriene rir inn på vei til Valhall, det projiseres galopperende ville hesteflokker utenfor vinduene og forvirrede halvnakne helter og valkyrier flokker seg sammen i skjelvende redsel for Wotans raseri. Operaens store tema om gudenes fall trer i kraft ved at Brünhildes straffes ved å legges i søvn i en ring av ild for at det en gang i fremtiden skal komme en fryktløs jordisk mann og vekke henne.

Sigfried er det etterlatte barnet etter tvillingparet og han flaskes opp av svartalven Mime. De formidler muntert fra scenen, Lars Cleveman og Niklas Björling Rygert imens de forsøker å løse mysteriet med å smi sammen bitene til det guddommelige sverdet Notung. Valget med å få publikum til å le blir virkningsfullt, neste øyeblikk gripes vi av alvor og ettertanke når vi innser at det både her og flere steder i forestillingen snakkes om at alvene og andre fysisk svake mennesker vekker avsky og blir betraktet som undermennesker. Dette er vemmelige scener der vi blir minnet om tidens raseteorier. En underlig motsetning i dette viser Siegfried når han ellers uredd går til den store heltegjerningen, beseirer dragen, erobrer Tarnhjelmen som kan forvandle eieren til hva han vil, og ringen som alle streber etter. Med sverdet Notung hogger han gudekongens spyd i to og trer inn i ilden for å vekke Brunhilde med et kyss. Selv om Lars Cleveman er en flott om en noe voksen, heltenor som kjemper godt med den enorme vokale utfordringen som Siegfrid, klarer jeg ikke helt å fri meg fra den vemmelige startscenen der han utgyter slik avsky for Mime. Det er et godt regimessig valg å tydeliggjøre den tidsaktuelle holdningen og skape ambivalens.

Det går slik Erda har spådd, mot et Ragnarok. I hele operaen har vi blitt oppmerksomme på bruk av film som scenografisk virkemiddel. Mesteparten av Ragnarokdelen foregår like godt i en filmsal. Jeg blir først usikker på om det kan fungere, men det gjør det. Visning av opptak i sort og hvitt med håndholdt kamera av norner og Rhindøtre er virkningsfulle. Det minner oss om at Wagner var en inspirasjon for filmkomponister som Korngold og Newman. Fortellinger synges også live foran lerretet med publikum i kinosalen. Selv når Rhindøtrene svømmer mellom stolradene som om de skulle være bølger eller Brünhilde og Siegfried springer mellom stolradene for deretter å gi seg hen på bakerste rad, fungerer det helt fint. Bare scenen hos Hagen velges en egen scenografi, en stue i alpene og med verten ikledd et tyrolerkostyme. Rollen synges av ensemblets eneste utlending, Falk Struckmann. Han har en kraftfull bass som underholder stort på festen og vekker respekt i koret av undersåtter. Han glir elegant inn i siste delens «filmtematikk» ved å ha en slående likhet med Robert De Niro.

Nesten umerkelig kommer operaen til en slutt. Vi har gått igjennom fire dager med musikk, den siste delen varer i 6,5 timer. Musikken er nesten hypnotisk langsom til tider, gjentakende ledemotiver som følger karakterene, underbygger handlinger og stemninger. Vi opplever et eget musikalsk språk som vi etter hvert gjenkjenner intuitivt. Jobben med å dirigere det hele er bemerkelsesverdig godt gjort av ukjente Marko Letonja. Det kan fort ende galt med tempi når man skal lede en musikalsk fremføring med så mye sammensatt musikk som vi finner her. Det var fin stigning i tempo under de dramatiske scenene og begravelsesmarsjen i Siegrid var mektig. Orkesterets del i fremføringen ble også fremhevet ved at alle musikerne deltok i applausen fra scenen, en god idé.

Som i en ekte rockekonsert eksploderer det når superstjernen entrer scenen. I Ringen på Stockholmsoperaen var det Nina Stemme som alle ventet på. Operamediene har utropt henne til verdens beste sopran og i Stockholm viste hun oss hvorfor. Rolleutviklingen fra den glade og støyende datteren, underkastelsen, motstanden og fremveksten av selvstendighet og styrke kan synges godt bare av de aller beste. Hun gjør det og føyer seg således inn i en rekke av store svenske Brünhildesangere. Ringen slutter med at Brünhilde kaster ringen tilbake til Rhindøtrene, ser opp på filmprojiseringen av Wotan der filmrullen ser ut til å smelte på veggen. Så kommer det uforglemmelige øyeblikket der hun går tilbake mot scenekanten med en et blikk som nagler hele første halvdel av publikumsrekkene til stolene. For en kraftdemonstrasjon. Hun er kledd i en enkel, fotsid sagakjole, håret er utslått, tilsynelatende uberørt bringer hun oss til et øyeblikk av stillhet. Inne i mitt hode eksplodere bilder fra Da Vinci koden, glimt av Tom Hanks som skjønner hemmeligheten bak Maria Magdalena, så går teppet ned for en forestilling av de helt sjeldne.

Hege Lunde er utdannet i litteraturvitenskap og har skrevet for Vagant, magasinet Opera, Ballade, og Billedkunst. Hun har tidligere jobbet som informasjonssjef ved Den Norske Opera.

Mer fra Dagsavisen