Kultur

Den velfungerende alkoholikeren

Lars Kittilsen ønsker å vise at alkoholisme kan ramme alle, også en oppegående, klok mann som har fått det meste i livet.

Av: Anette Wingerei Stulen

– Jeg tenkte at jeg ikke kunne være alkoholiker, for jeg lignet ikke på den stigmatiserte stereotypiske alkoholikeren. Jeg var ikke den som drakk sprit, drakk meg full på pub eller ravet rundt. Jeg løp maraton og var sunn. Jeg spiste salat, spiste ikke godteri og drakk ikke brus. Jeg skapte et bilde av meg selv som en helt annen. På denne måten ble veien til erkjennelsen ekstra lang, sier mangeårig journalist og redaktør Lars Kittilsen.
5. oktober 2013 sto Kittilsen, daværende sjefredaktør i avisen Varden, fram som alkoholiker på lederplass i egen avis. Han fortalte åpent og ærlig om angst, uro, skam og manipulering. Ønsket var å avstigmatisere synet på en alkoholiker, øke bevisstheten og gi andre håp om et annet liv.
Noen ganger er saken viktigere enn egne prinsipper, skrev han i lederen som fikk mye oppmerksomhet også utenfor hjembyen Skien. Nå har han skrevet en hel bok om sine erfaringer, med forord av Arbeiderparteits leder Jonas Gahr Støre.

Tatt på fersken

Alkoholisme kalles ofte løgnens sykdom, og benektelsen er det sterkeste og farligste symptomet hos en rusmisbruker. For Kittilsen ble det at han i lang tid klarte å fungere normalt og opprettholde en fasade og et dobbeltliv en hvilepute, og det gjorde at han ikke klarte å erkjenne sin egen rolle, se hvor syk han var eller ta grep om sin egen situasjon.
– For meg så har det jo ikke vært et liv, fram til jeg dro på behandling da jeg var 43 år, som bare har vært et helvete. Jeg har hatt et flott liv, jeg. Alt var jo ikke svart, selv ikke de siste årene hvor jeg drakk for mye. Jeg fungerte som redaktør. Jeg var oppgående. Jeg var sosial. Det var mye som fungerte. Men så kom det til et punkt hvor det ble veldig progressivt og jeg ble veldig syk. Jeg er utrolig glad for at jeg tok grep på det tidspunktet.
Dagen før han dro til Vangseter, ble han tatt på fersk gjerning, etter å ha kjørt bil med promille. Han klarte ikke bortforklare eller lyve seg ut av situasjonen, slik som tidligere. Han var for sliten. Dette ble vendepunktet. 
– Foreldrene mine møtte meg med forståelse og ikke moralisme. Søsteren min stilte opp, la til rette og ga meg et telefonnummer som jeg kunne ringe til og komme til med en gang. Akkurat da følte jeg egentlig en lettelse. Jeg var utrolig sliten. Jeg tenkte at nå har jeg muligheten til å ta grep og få pause og ro.

Redd for å bli avslørt

Boka er ikke et forsøk på å forsvare eller unnskylde. Det er mitt ansvar at jeg havnet der jeg gjorde, og det var også mitt ansvar å ta grep, skriver han i første kapittel av boken «Hei, jeg heter Lars… En alkoholikers dobbeltliv».
– For meg handler dette om meg, mine grep og min erkjennelse. Min drikking eskalerte da jeg hadde rom for å drikke alene. Jeg ønsker ikke å skylde på andre. Det er et viktig poeng for meg at det er mitt ansvar. Hadde jeg ikke begynt å drikke alkohol, så hadde jeg ikke blitt alkoholiker, sier han. 
– Jeg skjønte det ikke da det sto på, men det er klart det krever mye planlegging når du vet at du er nødt til å ha alkohol hele tida. Du er redd for å ikke ha det. Du skjuler. Du er redd for å bli avslørt. Du gjemmer deg. Det tok nok mye krefter.
På Vangseter opplevde han ofte at mange brukte hele behandlingsoppholdet på å skylde på andre, benekte og bagatellisere.
– De er der ofte for andres skyld; arbeidsgiver, foreldre, barn, samboere, rettssaker og andre ting, men hvis du ikke er der for deg selv og går inn i deg selv og jobber, så kan det bli veldig vanskelig når du kommer hjem. Man må ville det selv. Man må rett og slett ta grep fordi man ønsker det selv, ikke fordi man skal bevise noe overfor alle andre, sier Kittilsen, som flere ganger ble irritert og opphisset over at noen av de andre ikke tok situasjonen på alvor og ikke benyttet seg av muligheten de hadde fått.
– De først dagene tenkte jeg: Her hører ikke jeg hjemme. Det var en del av min benektelse. Jeg tenkte at jeg var så annerledes enn alle de andre; Jeg drakk vin, mens de andre drakk øl og sprit. Jeg så på meg selv som «alkoholiker light», men så begynte jeg å snakke med de andre og så skjønte jeg plutselig at jeg var like syk som dem, og så brukte jeg resten av tida på å planlegge livet mitt videre.

Skrev avisleder

I løpet av behandlingsoppholdet på Vangseter bestemte Lars seg for at han ønsket å skrive lederen i Varden. Avgjørelsen ble i stor grad inspirert av at daværende helseminister Jonas Gahr Støre fortalte om viktigheten av åpenhet og bevissthet i sitt møte med alkoholikere og deres familier. 
– Motivasjonen for boken er den samme; Å skape den åpenheten og bevisstheten Gahr Støre snakket om, og ikke minst gi folk håp. Jeg håper at folk kan kjenne seg igjen. Den eneste som til sjuende og sist kan gjøre noe med alkoholismen er den syke. Jeg håper at boka kan bidra til at folk skal kunne kjenne seg igjen i systemene, tankegangen og benektelsen. Jeg er opptatt av at det skal være lettere å få behandling, men jeg er også veldig opptatt av at de som drar på behandling tar ansvar selv. Det er ingen som kan slutte å drikke for en alkoholiker.
– Jeg også veldig glad for at Jonas Gahr Støre har skrevet forordet. Slik at vi løfter temaet litt mer enn å være bare en historie om mitt liv som alkoholiker.

Oppfordring til leger

– Jeg vil heller at en lege eller to politikere leser boka enn at ti som bare er nysgjerrige gjør det. Jeg håper at boka kan skape litt samfunnsdebatt og ikke bare være en sånn lektyre for folk som lurer på hva jeg fant på og drev med på den tida.
Kittilsen ønsker seg aller mest at norske leger tar seg tid til å lese boka. Han opplever at det ligger lite status i å kunne noe om alkohol og alkoholproblemer og at kunnskapen på dette området er dårlig hos flertallet av landets fastleger. I kombinasjon med altfor mange pasienter per lege, tidspress og krav om effektivisering, mener han at den manglende kunnskapen fører til at mange leger velger en altfor lettvinn løsning. Han opplever at det enkleste og raskeste er å skrive ut en resept, i stedet for å ta seg tid til å spørre, informere og ta tak i rusproblematikk.
– Jeg er opptatt av at legene skal se mer. At de blir tøffere til å spørre. At de ikke så lett skal skrive ut medisiner. Det er veldig lett å kaste angstdempende, beroligende, sovemedisiner og antidepressiva etter pasienter som sliter med angst og depresjon. I stede for å stille spørsmålet: Hvor mye drikker du?
– Og jeg skulle ønske at det er mulig å få raskere hjelp når folk virkelig ønsker å ta grep og er motivert for det. Rask hjelp er nøkkelen. Jeg sa til søsteren min da hun kom med lappen med telefonnummeret til Vangseter at jeg måtte tenke på det, jeg ville snakke med psykologen min om det først. Hadde jeg ventet de fire dagene, så er jeg helt sikker på at jeg hadde brukt den tida til å overbevise meg om at dette skal jeg fikse selv. Men jeg dro, heldigvis, morgenen etter. Det er jeg veldig glad for i dag.

Bare Lars

I dag bruker han mye av overskuddet sitt blant annet på å spille og skrive musikk. Han mener selv han har blitt flinkere til å nyte hverdagen, ikke planlegge og ikke tenke så langt fram i tid. I tillegg har han fått mange nye venner etter at han sluttet å drikke, venner han ser på som noen av de beste han har i dag. Han opplever dessuten en nyvunnen frihet ved å slippe å drikke. Han kan kjøre bil når han måtte ønske. Han har fått et annet forhold til musikk. Og er mentalt til stede hele tida.
– Jeg drakk aldri for å bli full, jeg drakk for å slappe av og nå har jeg funnet andre måter å gjøre det på, som for eksempel musikken. Jeg håper jeg kan gjøre ting for andre også, med å delta på møter med likesinnede og ikke minst åpne opp for et tema som mange syns er vanskelig å snakke om og som mange kanskje ikke kjenner seg helt igjen i før de leser i boka. Hvis en person kan ta grep, så tenker jeg at da var det verdt det.

Mer fra Dagsavisen