Kultur

Den tøffeste gutten i klassen

Den bosnisk-bergenske reporteren Leo Ajkic (28) er kjent for å komme unna med de freidigste spørsmålene. Nå er han aktuell med egen serie på nrk.no, og til høsten får han eget TV-program.

Leo Ajkic ligger langflat på en av sofaene i kantina på Marienlyst. Alle som går forbi sier hei. Selv de streiteste NRK-ansatte gjør noen klønete tegn, tar ham i hånda, nikker eller slenger ut en hilsen.

- Ærlig? Jeg har alltid tenkt at NRK er det beste. Jeg hilser på alle og snakker til alle. NRK er god stemning, sier Ajkic til Dagsavisen. Han har alltid vært en jovial type. Da han kom til Bergen fra Bosnia som 11- eller 12-åring (han er nemlig ikke helt sikker) tok det ikke langt tid å få seg nye venner. På rekordtid hadde han kjentfolk over hele byen og han har fortsatt å bygge opp nettverket sitt. Det var slik han fikk jobb i NRK også. Under en tur på byen i hovedstaden møtte han noen som kjente noen og ... vips, nå sitter han her. Fast inventar i «Trygdekontoret», egen webtv-serie og et splitter nytt ungdomsprogram på trappene som skal være både morsomt og seriøst.

Direkte

Ajkic er lett å kjenne igjen ved sin direkte intervjustil som stuntreporter og påfallende aksent, som er en blanding av bosnisk og bergensk uten skarre-r, med en takt som får det til å høres ut som han synger. I møte med folk kommer han unna med de frekkeste spørsmål som gjør at han får svar på de mest private detaljer. Som skuespiller Aksel Hennie skrev på Twitter: «Vi andre kan prøve, men det er jævlig vanskelig å bli no‘ særlig tøffere enn @leoajkic. Noen bare har det ...»

- Kan jeg spørre hvorfor du ikke tør å stille de samme spørsmålene som jeg gjør? spør Leo.

- Man er vel redd for å støte folk. Tråkke over grenser?

- Men jeg spør om det første jeg tenker på, hvorfor ikke? Det første jeg lurer på når jeg ser en feit fyr er hvor lenge det er siden han så pikken sin, eller om det er lettere å hoppe over ham enn å gå rundt ham? Det trenger ikke være støtende. Det handler om hvordan du gjør det. Tid. Sted. Kontekst. Respekt. Ofte håper jeg at det kan være en lettelse for dem og slippe at folk går rundt grøten. Bli ferdig med det, liksom, sier Ajkic

- Føler du aldri at du må passe på hva du sier?

- Non stop. Ofte tenker jeg ikke gjennom det jeg skal si, og neste dag slår det meg: «Wow, jeg kunne støtt noen.» Men siden det var Leo som sa det, så går det bra. Jeg kommer unna med en del ting fordi jeg er meg, innrømmer han.

- Kanskje de ikke tar meg helt alvorlig? Whatever. Det er vanskelig å vite når jeg kødder og når jeg er seriøs.

Rasisme

Selv om Ajkic kan være krass angrer han ingenting.

- Det er ikke sånn: «Åh, nei! Jeg skulle aldri sagt mokkamann». Han ler høyt.

- Du har kanskje sagt ting som er like ille?

- Jeg har sagt ille ting om homofili, men jeg mener det ikke. Kameramannen på «Leo og de utstøtte» er homofil og han så på meg gjennom kameralinsa hele tida, sier han.

Selv om det ut fra Ajkics utseende ikke er åpenbart at han kommer fra et annet land enn Norge, har han ikke sluppet unna rasistiske holdninger.

- Tror du folk ville snakke med meg og invitere meg på fester før jeg var på TV? De trodde jeg var kriminell, bare på grunn av hvordan jeg ser ut og hvordan jeg snakker. Jeg kunne ha Gucci-sko på meg, men jeg var likevel ikke fin nok til å komme inn på byen. De skoen var dyrere enn alle på det fuckings utestedet deres, sier han.

- Går du på de stedene nå?

- Mange av de stedene inviterer meg nå, men jeg liker ikke å gå dit. Hvorfor skal jeg legge igjen penger der?

De utstøtte

I disse dager er Leo Ajkic aktuell med webtv-serien «Leo og de utstøtte» hvor han møter en ung sprøytenarkoman, en transseksuell, en ekstremt overvektig og en nigeriansk prostituert, og følger dem gjennom en helt vanlig dag i deres uvanlige liv.

- Jeg møter folk som du ønsker at dine barn ikke skal ende opp som. Det var ideen. Enkelt, sier han.

Da han startet med sine første innslag på lokal-TV i Bergen var det Ajkic som sto for underholdningen. Han dro et sted og var gæren. Han er fortsatt så absolutt til stede i innslagene, men vil også løfte fram personer som sjelden synes.

- Noen A4-folk kommer bort til meg på gata og sier at de er fan, men det er ikke dem det er mest av. Alkiser, narkomane, alenemødre, mennesker i vanskelige situasjoner har alltid gitt meg masse kjærlighet for det jeg gjør, sier han.

- Identifiserer du deg med dem?

- Jeg føler meg både lik og annerledes. Mange prøver så hardt å passe inn. Bare se, sier han og peker på en kø med forbipasserende som går i beskjeden takt gjennom kantina i dress og blåskjorte.

- Skjønner du hva jeg mener, eller? Jeg digger å gå i dress, men jeg beholder alltid på kroppsspråket. Kjører min stil, liksom, sier han.

Lys framtid

Stilen ser ut til å fungere. Ajkic får flere forespørsler han er nødt til å si nei til. Tiden strekker ikke til. I kveld skal han delta på Trygdekontorets omreisende liveshow «Trygd across Norway» på Rockefeller i Oslo.

- Hvis det blir mer av Trygdekontoret etter denne turneen, så er jeg lett med videre, sier han.

Mellom slagene jobber han med å utvikle sitt eget program som får premiere på TV til høsten.

- Er det noe spesielt du ønsker å oppnå med arbeidet ditt?

- Rent personlig er det jo det. Jeg er ikke så opptatt av «fame» og de greiene der, men jeg har lyst til å leve av dette. Jeg har ikke foreldre som jeg skal arve hus av. Jeg kom til dette landet uten noe. Enten må jeg ta utdanning, eller så må jeg kjøre denne greia helt ut, sier han.

Både moren og faren til Ajkic har høy utdannelsen, og ifølge moren kunne sønnen lese og skrive allerede før han fylte tre. Ajkic husker at istedenfor å lage gårdsdyr av plastilin, så brukte han den seige massen til å lage bokstaver.

- Jeg har alltid vært interessert i språk og bokstaver, men jeg mistet helt skolelysten da jeg kom til Norge. Det var så enkelt her. Ingen karakterer, nesten ingen lekser, og matten jeg hadde i fjerdeklasse i hjemlandet mitt brukte jeg gjennom hele ungdomsskolen her. Jeg burde kanskje studere økonomi. Det har man alltid bruk for, sier han. Stopper opp og tenker litt.

- Jeg føler at det arbeidet jeg gjør nå er å investere i meg selv. Samtidig føler jeg at jeg snakker for mange som ikke alltid blir hørt. Det er ikke én ting jeg vil drive med. Kanskje jeg spiller en gal mann, morder, verdens beste elsker, familiefar eller en kriminell stereotype. Whatever. Kanskje du ser meg lage TV-aksjonen. Helt alvorlige ting, kanskje bare tull? Jeg vil ikke at folk skal sette meg i bås. Jeg vil vise at jeg kan gjøre alt: radio, TV, alvor, humor, politikk ... jeg fikser det. Ikke noe problem, sier han.

inga.semmingsen@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen