Den subjektive fotografen

KUNST

Christer Strömholm

«Post Scriptum»

Blomqvist, Oslo. Til 29. september

Det kan være farlig å bruke et ord som «gigant». Riktig nok var Christer Strömholm (1918–2002) en fysisk ruvende skikkelse, men verbalt sett var han en mann av få ord og lange pauser. Flere av de berømte fotografiene hans er raske øyeblikksbilder, men som lærer ved legendariske Fotoskolan i Stockholm (1962–1974) fremholdt han at det å ta seg tid og ta personlig stilling var vesentlig. I sitt «credo» listet han opp tre begreper som måtte ligge til grunn for et godt fotografi: ansvar, innsikt og tilstedeværelse. Selv sammenfattet han det i ordene «å utsette seg».

Denne måten å forstå verden og kunsten på førte til et livsverk av usedvanlig kvalitet. Den retrospektive utstillingen hos Blomqvist rommer verk som også finnes i samlingene til Centre Pompidou i Paris, Museum of Modern Art/MoMA og Metropolitan i New York. Ett av bildene hans, fra den banebrytende serien med transseksuelle i Paris, «Vännerna från Place Blanche», ble til og med valgt som forsidebilde på katalogen til Leicas 100-årsjubileumsutstilling i 2014. De kunne valgt en av det revolusjonerende kameraets fremste ambassadører, som krigsfotografen Robert Capa eller gatefotografen Henri Cartier-Bresson, men de valgte altså en svensk fotografs bilde av en fransk transseksuell.

Nakenheten i de varme og utfordrende bildene ble for mye for det borgerlige publikummet som kom og så Christer Strömholms første utstilling på varehuset NK i Stockholm i 1965, «Til minnet av mig själv». Utstillingen ble tatt ned etter kort tid, og det skulle gå 18 år før bildene igjen dukket opp, i form av en bokutgivelse på det svenske fotoforlaget ETC. Ved utgivelsen i 1983 var det 25 år siden han møtte det spesielle miljøet i Paris, på slutten av 1950-tallet. Bildene er like sterke i dag, nesten 60 år etter at de ble tatt.

Jeg husker fortsatt første gang jeg så bildene. Da boken ble utgitt vaket jeg i miljøet rundt Fotogalleriet i Oslo, og inntrykket det gjorde å bla i boken sitter fortsatt i kroppen. Bildene av de åpne og selvutleverende menneskene var både vakre og pirrende, men historien om utstøtelse og trakassering rystet meg inn i sjelen. Disse bildene fikk avgjørende betydning for det menneskesynet jeg har utviklet, og det er like sterkt å se bildene på nytt hos Blomqvist. Det jeg ikke husker fra den gangen er bildenes tekniske intensitet. Alle utstilte bilder hos Blomqvist er originalkopier fremstilt av Christer Strömholm, og det synes i det dypeste svarte at det spesielle fotopapirets kvaliteter (Agfa Brovira) er utnyttet til fulle.

I katalogen skriver fotonestor Robert Meyer om sin tid som Christer Strömholms elev, og om vennskapet de utviklet. Som leder på Fotoskolan fikk han stor betydning for en hel generasjon fotografer. En annen svensk legende, som også var elev ved Fotoskolan, Anders Petersen, har sagt at det var ett av Strömholms bilder som overbeviste ham om at han måtte bli fotograf. I tillegg til Meyer studerte den avdøde Dagbladet-fotografen Tom Martinsen på Fotoskolan, noe han har til felles med den danske filmregissøren Bille August.

Christer Strömholm arbeidet gjerne i serier, og hans bilder som knytter seg til døden er noen av de sterkeste i utstillingen. Fotografens konfronterende blikk rommer også ømhet for dem han portretterer. Det ser du i serien fra Place Blanche, men også i et tidlig kunstnerportrett av skulptøren Alberto Giacometti. Eller i de direkte menneskeportrettene fanget på gaten, der han har «skutt» fra hoften. Her er han den skarpe observatøren som jobber fra utsiden. I serien med de transseksuelle er han deltakeren som jobber på innsiden.

Utstillingen er en litt mindre versjon av den store utstillingen «CHR» ved Fotografiska i Stockholm i 2012. Den er laget i samarbeid med Strömholms stiftelse, og hos Blomqvist får vi et konsentrert inntrykk av et rikt livsverk. Etter skandalen med NK-utstillingen kom gjennombruddet med utstillingen «9 sekunder av mitt liv», på Moderna Museet i Stockholm. Den ble en gedigen suksess som ble sett av 40 000 mennesker i 1986. Han har også stilt ut i Norge flere ganger.

Tilknytningen til Norge er sterkere enn de nevnte, norske elevene og utstillingene i Norge. Etter litt lefling med nazismen i ungdomstiden tok Christer Strömholm et oppgjør med egne verdier og meldte seg som frivillig i den finske vinterkrigen. Dypest sett var det et oppgjør med en autoritær familietradisjon. Faren var major, og det at han tok sitt eget liv da Christer Strömholm var 16 år gammel satte et varig preg. Under andre verdenskrig var han aktiv på hjemmefrontens side i Norge. Han deltok blant annet i trefninger ved Selbu sørøst for Trondheim.

I likhet med mange i generasjonen som deltok i krigen, var Christer Strömholm en mann av få ord. I dag kan vi være glad for at han valgte kameraet som sitt medium i stedet.