Den motvillige martyren

- Da jeg kom på ideen til handlingen, passet Dagsavisen perfekt, sier forfatter Anders Bortne.

I sin nye bok «Karikaturen» er hovedpersonen en litt tafatt frilanstegner, som etter noen forviklinger får på trykk en karikaturtegning av Muhammed i Dagsavisen. Og dermed bryter helvete løs. Istedenfor å lage en fiktiv avis har han lånt Dagsavisens gode navn og rykte til romanen sin.

- Jeg ville at de ytre rammene for «Karikaturen» skulle være gjenkjennelig. Jeg trengte en landsdekkende, men ikke for stor avis. Dagsavisen har en aura av politisk engasjement og er ikke så tungt lastet med assosiasjoner som de største avisene, forklarer Bortne.

- Først prøvde jeg med «Morgenposten» og sånt, men det ble feil å starte med noe halvfiktivt. Jeg ville forankre handlingen i virkeligheten, så går det etter hvert over i det personlige og helt fiktive. Jeg ville slå an en streng, men ikke lage støy, sier Bortne som har fortid som gitarist og vokalist i flere norske rockband, før han ble romanforfatter.

- Men dette er egentlig ikke en bok om karikatur-striden. Den bare starter tilsynelatende slik. Jeg liker at en historie begynner i full fart. Det måtte være en alvorlig hendelse, en høy pris å betale for hovedpersonen. Da fungerer også satiren bedre, sier Bortne.

Mediesatire

- Så du noen problematiske aspekter ved å bruke en virkelig avis i en så kontroversiell sak?

- I starten var jeg litt bekymret. Da jeg begynte å skrive boka, i 2009, var saken med Jyllandsposten mye nærmere i tid, karikaturtegnere fikk politibeskyttelse, og så videre. Men nå har jeg ikke noen frykt på vegne av verken meg selv eller Dagsavisen, sier Bortne.

Romanen er dels en mediesatire, men mest en fortelling om en litt tafatt fyr som ikke klarer å ta konsekvensen av sine handlinger. Det var egentlig ikke meningen at Bortnes hovedperson - kalt Bård Anderssen - skulle tegne Muhammed. Det ble liksom bare sånn, etter at eks-kjæresten hans hadde fått vikariat i Dagsavisen, og overtalte ham til å illustrere en kronikk av Michel Houllebecq med tittelen «Islam mot stupet». Så ble kronikken trukket, tegningen ble liggende i arkivet i over fire år, før noen på desken en sen kveld grep til den gamle tegningen for å illustrere en ny sak om islam. Tegningen blir tolket som at den framstiller profeten Muhammed. Dermed må Anderssen gå under jorden og blir en motvillig martyr for ytringsfriheten. Det hjelper ikke hvor mye han insisterer på at han ikke har tegnet noen Muhammed. Fritt Ord vil gi ham pris, TV-reportere og featurejournalister vil at han skal snakke ut om den tunge tida, men han svarer konsekvent nei. Han plages av at han hele tida må svare på hva han føler.

Flykter

- Han flykter fra det personlige. Dette går helt tilbake til da han var barn og foreldrene hans skilte seg. Boka beveger seg bakover i tid. Han opplever at det å tillegge følelser noen betydning, bare skaper problemer. Han er konfliktsky og blir redd når folk forventer noe emosjonelt av ham. Han er en mann av 80- og 90-tallet, da han spilte i band og lagde tegneserier. Han kommer fra ironi-generasjonen og er fremmedgjort overfor den nye inderligheten, som kom inn i populærkulturen etter at han var blitt voksen. Det er mye av min egen livshistorie inni der, sier Bortne, som selv har fortid som 90-tallsrocker.

Tabubelagt

I boka står det om hvordan alle vil ha tak i Bård etter at han dukker opp i offentligheten igjen. Han blir invitert til paneldebatter, blir bedt om å skrive til et litterært magasin, og «et av pressens egne fagblader» vil intervjue ham om spørsmålet:

- Står avistegningen for fall i dagens tabubelagte verden?

- Heh. Nei, den gjør ikke det. Og hovedpersonen mener egentlig ikke noe verken om dette eller om noe som helst annet. Det spørsmålet illustrerer hvordan pressen er utrolig oppsatt på å konstruere konflikt og skape debatt. Dette krasjer med en person som ikke finner så mye betydning i seg selv og i tilværelsen.

Hva synes Bortne selv, er det greit å trykke tegninger av Muhammed?

- Ja, det må være greit. Å stikke fingeren i et sår for å se om det gjør vondt, er ikke noe poeng i seg selv. Men det kan ikke forsvares å skremme folk fra å tegne noe.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no