Demonritt gjennom natten

5

«Hvem er redd for Virginia Woolf»

Regi: Kim Bjarke

Med: Linn Skåber, Sven Nordin, Eldar Skar, Ingvild Holthe Bygdnes

Oslo Nye Teater

Det ondskapsfulle og ydmykende fyres opp med whisky og konjakk i «Hvem er redd for Virginia Woolf», og resultatet er et innfult nachspiel som knapt finner sin make i dramatikkens verden. Linn Skåber og Sven Nordin spiller ekteparet Martha og George i stykket som ikke minst ble allemannseie gjennom Mike Nichols filmatisering med Elizabeth Taylor og Richard Burton. I Kim Bjarkes oppsetning makter de to å forene den galopperende bitterheten og de livslange skuffelsene med doser av øm sårbarhet. Slik blir den glitrende tekstmaterien til noe mer enn lattervekkende fyllesvir og ekteskapelig ragnarokk, rettere sagt danner den et dypt snitt i menneskesinnets overlevelsesevne på det intime og private plan.

Martha og George har vært gift et kvart århundre, og sannsynligvis var ekteskapet allerede fra starten fundamentert på tynne håp, lunkne glør og små løgner. I godt voksen alder har de grodd sammen i ruinene av ikke bare et ekteskap, men også en akademisk karriere der han aldri ble arvtakeren til verken svigerfarens universitet eller dets historiske fakultet. I erkjennelsen over at hun satset på feil hest, eller hengemyra som hun kaller George, har Martha forfalt i gin og lysten på yngre menn – skuffet, bitter og desillusjonert. Sammen er de blitt et vandrende oppslagsverk av fornærmelser og ydmykelser, noe et yngre par skal få oppleve på kloss hold når de blir med på et nachspiel der de lakoniske giftpillene i spillet utarter i takt med spritkonsumet.

Les også: Slik blir teaterhøsten

For det er et spill det middelaldrende ekteparet fører, både mot hverandre og med omgivelsene som ramme. Det unge paret er i utgangspunktet et borgerlig, søkende og naivt bytte for Martha og Georges infame lek der målet er å søke en bekreftelse hos hverandre. Spørsmålet som får tilskueren til å sitte på kanten av stolen er hvor langt de er villig til å gå for å knuse hverandre. Full krig?, spør den ene. Full krig, er svaret tilbake. Edward Albees’ stykke blir så en oppvisning i svart humor og nedrig ondskap, og i Svein Sturla Hugnes’ oversettelse ivaretas brutaliteten og styggheten i språkbruken uten at det går på kompromiss med stykkets løsrivelse fra dets opprinnelige 1960-tallskoloritt. Det er ikke bare banning og skjellsord som overgår det meste som har falt på en teaterscene også i ettertid, men slibringe tilnærmelser og kjønnslige antydninger som i stykkets ungdom må ha fått etablissementet til å rødme langt inn i sjelen.

Selv i dag er «Hvem er redd for Virginia Woolf» som å bli rundjult i en sentrifuge gjen­­nom to og en halv time. At aktene har navn som «valpurgisnatt» og «Eksorsisme» understreker stykkets frislipp av det demoniske, og i fyllerøret og de treffsikre replikkene ligger den blåsvarte humoren som er så essensielt for stykkets framdrift.

Les også: Frådende og fantasifull «Borkman»

Få matcher Linn Skåber i humoristisk timing, også når den er marinert i malurt. Hun gir de manipulerende fornærmelsene frislipp på veien mot nattas endelige kollaps, og vektlegger i tydeligere grad enn i originalstykket publikums respons på replikkenes letthet. I samspillet med Sven Nordin ser man imidlertid at skrustikka er i ferd med å stramme seg, men på premieretidspunktet er forestillingen fortsatt litt nølende og mangler helhetsmessig den råskapen som eksploderer i de sterkeste stormkastene. Sven Nordin målbærer stykkets vonde, såre klangbunn. Det er han som revner i sin tolkning av den ydmykete, latterliggjorte, men fortsatt beregnende, velartikulerte George. Skåbers forførelsesscener med den unge Nick, nyansert og kjøttfullt spilt av Eldar Skar, er blant stykkets beste, mens Ingvild Holthe Bygdnes som Nicks glasskjøre kone Honey gir en oppvisning i naiv fortrengning.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sammen blir det unge paret et fordreid speilbilde på det eldre, et omen over hva som vil komme og en motsats til det lille skinnet av håp som faktisk finnes mellom Martha og George. Albees’ tekst har den styrken at selv så ødeleggende de to er for hverandre, så er de ett, forent i en felles skjebne der symbiosen av ondskapsfull nedrighet blir en reddende ventil i et spill av underforstått samstemthet. Etter nær tre timer kommer du ut på den andre siden av nachspielet og kan la kveldslufta skylle bort slagg, giftigheter og utledd moro, vel vitende om at stykkets allmenne tematikk og gjenkjennelighet ikke slipper taket like lett som bakrusen.