- Jeg har vært interessert i å se hvordan bokollektivet påvirker dem som bor der, sier Ingrid Furre, som i sommer har debutert som forfatter med diktsamlingen «Kollektivet» på Flamme forlag.
Gjennom intervjuer og observasjoner fra fortellerpersonen møter vi Tom, Johan, Erla, Kim, Anna, Heidi, Hundekvinnen, Italodiskogutten og Rikard, som bor sammen i et kollektiv. Her prøver de å organisere seg og de tingene de omgir seg med, på best mulig måte. Fortellerpersonen loser oss gjennom hvert rom i huset og snakker med beboerne en og en.
- For meg er det interessant å tenke på hvordan vi best kan organisere de samfunn vi er en del av, for å kunne kjenne at vi lever meningsfulle liv, sier Furre.
Irritasjon
På St. Hanshaugen i Oslo bor Linda Kristell Lilleaas Kjennerud, Vegard Skrede og Thomas Iversen. De har ingenting med Furres diktsamling å gjøre, men de vet mye om å bo i kollektiv. De har hvert sitt rom i en stor, gammeldags leilighet hvor det er lysekroner i to av rommene og høyt under taket. Siden februar har Linda og Vegard bodd sammen med to andre romkamerater også. Han ene har dratt på sjøen for et halvt år, og Thomas har akkurat flyttet inn for å erstatte han andre som har flyttet ut.
- Jeg trengte egentlig bare en leilighet og kjenner typen til Linda. Så jeg datt egentlig bare inn her nå, sier Thomas.
Linda og Vegard kjente hverandre ikke fra før, men de har blitt godt kjent nå.
- Vi er nok ikke verdens beste match, men ikke verdens verste heller, sier Linda.
De har ikke kranglet, men av og til kan Vegard irritere seg litt over romkameratene sine.
- En periode er jeg irritert på Linda, en annen periode er jeg irritert på en av de andre. Jeg har ikke blitt irritert på Thomas ennå, sier Vegard.
- Nei, vi har ikke rukket det ennå, sier Thomas.
- Han jobber natt, da, så da har vi egentlig ikke sett hverandre så mye ennå, sier Vegard.
- Hva slags ting kan irritere i et kollektiv?
- Rydding, sier alle nesten unisont.
Et fellesskap
Ingrid Furre ønsket å se hvordan folk som bor i kollektiv, påvirkes av hverandre.
- De opplever seg som et fellesskap med en framtid. Dette gir dem trygghet og en følelse av eierskap. De engasjerer seg i dette huset og hverandre, sier hun.
Men for at kollektivet skal fungere, må alle delta.
- Når de begynner å få følelsen av at noen legger andre planer, gjør det dem usikre, og de begynner å se for seg andre framtider og slutter å engasjere seg i kollektivet. Jeg tror at alle er redde for å bli sittende igjen alene. Samtidig kan en si at karakterene i boka defineres av hva de gjør med hverandre. De blir til gjennom møte med hverandre og fortellerpersonen, sier Furre.
Ikke alene
- Det er litt sånn at hvis jeg har ryddet, så føler jeg at jeg har privilegiet å rote litt også, sier Linda.
Hun sitter på det ene armlenet til tosetersofaen i stua. Vegard og Thomas opptar setene.
- Jeg har bodd i kollektiv før, og jeg tror det lett kan bli en ond sirkel der du roter litt selv, og så roter alle de andre litt også, og så har du ikke noe lyst til å rydde etter de andre. Så blir det sånn for alle at de tenker at «mesteparten av rotet er ikke mitt», og så bare hoper det seg opp, sier Thomas.
Han er av den rotete typen, forteller han. Thomas har bodd litt alene også, men stort sett i kollektiv.
- Jeg vil heller bo i kollektiv enn å bo alene, sier Thomas.
- Er det ensomt å bo alene? spør Vegard.
- Nei, men du får så lite igjen for pengene når du leier. I tillegg er det jo hyggelig å ha noen folk i huset, sier Thomas.
- Og så kan du alltid snakke med folk om ting. Hvis du har en drittdag, kan du snakke med noen. Du slipper å sitte alene og tenke på det, sier Vegard.
- Du blir veldig fort sittende inne alene når du bor for deg selv, sier Linda.
- Blir dere påvirket av hverandre?
- Ja, sier Vegard.
- Sånn er det med dem man har tett på seg, sier Thomas.
bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no
