Dekameron på ville veier

3

TEATER
«Dekameronen»

Av Giovanni Boccaccio

Regi: Elisa Kragerup
Med: Kjersti Tveterås, Thorbjørn Harr, Selome Emnetu, Ulla Marie Broch, Anders Mordal, Marika Enstad, Mattis Herman Nyquist, Jonas Strand Gravli, Bernhard Arnø, Heidi Goldmann

Nationaltheatret, Hovedscenen

«I 1348 nådde den dødelige pesten den skjønne by Firenze». Slik begynner historien om de ti som rømmer byen for å unngå pesten, og som forteller hverandre historier for å få tiden til å gå. I danske Elisa Kragerups oppsetning av Giovanni Boccaccios «De­­kameronen» på National­theatret blir vi ikke lenge i Firenze under svartedauden. Boken som ble ferdigstilt noen få år etter årstallet fortellingene refererer til, er blant verdenslitteraturens underverker, med et grep rundt den menneskelige psyke som gjør historiene udødelige. I National­theatrets oppsetning opphøyes tid og rom selv om de beholder sitt utgangspunkt og menneskets dårskap er den samme, tuftet på Boccaccios sanselige tilnærmelse til våre mest basale lyster, laster og løgner.
Allerede i den første av de sju historiene som danner forestillingen, «Ciappellettos skriftemål», fyker vi nærmere 700 år fram i tid og møter Ciappelletto, det skjendigste menneske som noensinne har levd, med langt rødt slips, «gropende» etter kvinneskritt mens koret av skuespillere synger «alternative fakta» som refreng. Med tanke på at premieren ble utsatt, og ett og annet begrep har kommet til de aller siste dagene, er det åpenbart at manus utvikles konstant. Det er helt i tråd med Kragerups visjon om en dynamisk prosess, stor fleksibilitet og en kollektiv utvikling av sluttproduktet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nationaltheatrets «De­­kameronen» dyrker den iboende lettheten og det boblende overskuddet i historiene, og det blir aldri kjedelig. Den er til å le av, mye også, men under latteren er forestillingen grunn. Teksten, som oppsetningen i seg selv, glipper litt for ofte i møte med de helt essensielle menneskelige betraktningene som gjør Boccaccios historier så slitesterke, særlig når dramatiseringen sklir over i en kombinasjon av ren farse og fortellerteater der volum vektlegges foran nyanser og tekstleveringer. Det virker når Jonas Strand Gravli og Thorbjørn Harr framstiller menn med makt som dirrende hingster, som kives over sultanens datter Alatiel (Kjersti Tveterås), den vakreste kvinnen som levde på den tiden. Men historien, som heter «Den erfarne bruden», glir fort over i hysteriet og gir begrepet «Scream Queen» en frekvens ikke engang Holly­woods bakgateprodusenter kunne forestilt seg. I andre sekvenser spilles det uhemmet – og materialet tatt i betraktning – unødvendig mye på publikumstekke. Det kan være «samtale» direkte med en og en på første rad eller , eller som vokalisten i et rockeband som vil få konsertmengden til å synge med på refrengene. Uansett hvor godt skuespillerne gyver løs på løssluppenheten i Boccaccios historier, vinner distraksjonene og de lettvinte løsningene. Da blir heller ikke brodden sittende fast i materien.

Den nevnte trumpifiseringen av en av Boccaccios mest ulekre figurer er for eksempel vanvittig morsom i det umiddelbare, hvor Anders Mordal mesker seg med finger- og håndbevegelsene og kvinnesynet til USAs nye president. Men helheten mangler noe av den subtile finessen som kjennetegner Bocc­accios lek med kroppslige, mentale og amoralske utflukter. Ingen ting i «Dekameronen» er imidlertid eksplisitt, selv om den er full av energi, kåtskap, syndefall, sluhet, løgner, falskhet og godtroende glede. Men dramatiseringen vektlegger i for stor grad innfallene rundt disse emosjonalle rundkastene og forstørrer dem uten hensyn til innholdet. Derfor fungerer «Dekameronen» best når den lar poesien få spillerom, spesielt i Kristian Støvinds slående symbolske og sensuelt koreograferte sekvenser der det helstøpte og samtidig sammensatte ensemblet smelter sammen i følelsesladede formasjoner. Steffen Aarfings scenografi er enkel og fungerende. Han lar det hvite og flagrende sammen med skuespillernes grå kostymer stå i en antikkens kontrast til et fyrverkeri av lyster, der et gedigent «trojansk» eple blir den mest iøynefallende enkeltdekorasjonen.

Fra før pausen er «Falken» den historien som får beholde mest av sin tiltenkte substans, mens forestillingen etter pausen i langt større grad ser ut til å finne en form som skaper balanse i fortellergrepene. Her er de metaforiske forestillingene over det seksuelle og erotiske sikrere og frodige enn i begynnelsen, og særlig gjør det seg gjeldende i den avsluttende «Nonnenes gartner», en av «Dekamer­onen»s sentrale fortellinger om dunkle drifter i ly av klosterveggenes tunge hegemoni. Avslutningen her, lett som helium, speiler så Boccaccios arv og verkets utbredelse på oppfinnsomt vis. Her treffer endelig Kragerups damatisering tonen, hvor Boccaccios herlige og treffsikre utlevering fanges uten moralske forelegg for hvordan liv skal leves. Det meste av det andre blir til sammenlikning lettglemt og billig underholdning, og at både bokens tilblivelse og historienes innhold forsatt gir aktuelle påminnelser om en verden der folk flykter og lider, blir sørgelig underspilt.