Kultur

De som ikke kom hjem

Mona Vetrhus skriver om bildød ved fjorden.

LYRIKK

Du har tidligere vært programleder for P2s poesimagasin «Diktafon». Nå kommer du med diktsamling selv?

- Det er nok med en viss ærefrykt jeg gir ut denne boka. Men jeg skrev dikt lenge før jeg begynte i «Diktafon». Denne diktsamlingen har jeg holdt på med i en tiårsperiode, sånn som sideprosjekt.

Hvorfor har det tatt så lang tid før du kom til det punktet at du var klar til å debutere?

- Det har vært mye jobbing utenom. Først i det siste jeg har fått gjort den ferdig. Når man jobber som journalist er det lange dager. Og denne diktsamlingen har tatt såpass lang tid å modnes.

«Heima» heter første del av samlingen. Hvor er heima?

- Uskedalen, i Sunnhordland. Boka utspiller seg i bygda jeg sitter i nå - jeg er hjemme på besøk. Det er ei lita bygd med 1000 innbyggere. Diktene spinner rundt en liten vennegjeng i dalen - vennskap, gryende forelskelse, ung død. I oppveksten skjedde det flere bilulykker der unge gutter døde. Og på et så lite sted preget det hele lokalsamfunnet. Men jeg skriver om en fiktiv bilulykke, ikke de faktiske ulykkene.

Hvorfor det?

- Fordi jeg ikke ønsker å såre de nærmeste. Og jeg ønsker å konsentrere meg om følelsene rundt, ikke bare selve ulykken. I boka handler det blant annet om et søskenpar, og hvordan de blir påvirket av ulykken. Jeg og broren min har vært berørt av flere bilulykker. Men man kan ikke sette flere bilulykker i en bok. Da virker det urealistisk. Av og til er virkeligheten hardere enn fantasien. Men jeg skildrer reelle opplevelser også. Flere unge gutter døde i oppveksten.

Ulykken i boka ender med at bilen havner i fjorden?

- I ett av diktene heter det: «heima i fjorden har vi gras/ei gråblå elv/svingevegar mellom fjell/og unge hjarte i jorda». Vi har et drømmebilde om en fjord og et landskap rundt som er trygt og godt. Men så er det også denne kontrasten med unge som dør i det samme landskapet.

Boka er illustrert med dine egne fotografier, er de en del av diktenes uttrykk?

- Det store bildet er av en gutt som går i fjæra, i bygda mi. Og så har jeg snudd bildet på hodet. Når noen du er glad i brått dør, blir det kjente gjerne ugjenkjennelig. Det kan se ut som gutten kommer opp av vannet, eller forsvinner ned i vannet. Det var hele tida en redsel for at flere gutter skulle forsvinne, særlig broren min. Jeg føler bildet formidler noe av det jeg har prøvd å skildre med ord i boka. Så har bokdesigneren klippet opp bildet og spredt det over flere sider.

Hvorfor har du valgt å formidle disse erfaringene i form av dikt?

- Jeg har alltid skrevet dikt. Det er mulig jeg skriver en roman i framtida. Men denne gangen ble det dikt. Og hvorfor ikke? Det er en diktsamling med et handlingsforløp som en roman.

Mer fra Dagsavisen