Annonse
Debattant, blogger og forfatter Heidi Helene Sveen med bok om voldtektsdebatten.

– De gir kvinnene skylden

Voldtektsdebatten står i stampe og er preget av gammeldags kvinnesyn, mener forfatter og debattant Heidi Helene Sveen.

Annonse
Kultur

 

– Debatten som går nå minner om 50-tallets debatt om «løsaktige kvinner». Retorikken er annerledes i dag, men under overflaten er holdningene de samme: Kvinnene er problemet.

Dette sier Heidi Helene Sveen, som denne uka gir ut boka «Såpass må du tåle: Sex, krenkelser og offentlig debatt». Her undersøker hun hvordan kvinner blir møtt i offentligheten når de forteller om seksuelle krenkelser, i rettssalen, i mediene, på Facebook.

– Jeg har fulgt debatten om kvinner og overgrep gjennom flere år. Jeg er opptatt av hvordan vi snakker om seksuelle krenkelser, sier Sveen.

Les også: – Det er deprimerende lesning

Selv i stormen

Hun opplevde selv å komme i stormen i fjor, i debatten rundt «Trygdekontoret» og pornovideoen som fremstilte Kari Jaqueson. I boka skriver hun om denne og en rekke andre norske mediedebatter, og konkluderer i første kapittel: «Like sikkert som at etter vinter kommer vår, er det at en ny runde med debatt om seksuell trakassering vil komme. Det er antakeligvis naivt å tro at den vil være vesentlig annerledes, men det må være lov å håpe at vi slipper nok en runde preget av mistenkeliggjøring og bagatellisering».

Like etter at hun hadde skrevet dette, kom Hemsedal-saken, der tre menn ble frikjent for å ha dopet ned og voldtatt en 19-årig kvinne. I etterkant uttalte advokat Brynjar Meling på NRK Radio at «jenter og kvinner må ta ansvar for hvem de går på nachspiel med». Forrige uke skrev Elin Ørjasæter i Morgenbladet at «det er på tide å gjenreise forskjellen på voldtekt og fyllerør» og advarte mot «en ny type følsomhet ingen er tjent med». Mens kommentator Anki Gerhardsen i Aftenposten fulgte opp med å skrive at «vi ikke tør snakke om gråsoner, delt ansvar og likestilling. I stedet stempler vi horder av unggutter, og infantiliserer jentene».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Oppgitt

– Så fort debatten er i gang, vris det over mot at det er kvinnene som er både problemet og løsningen. Mens gjerningsmenn og rettssystem slipper kritikk, sier hun.

– I boka prøver jeg å diskutere hvorfor dette stadig skjer. Det henger sammen med stereotype oppfatninger av kvinners seksualitet, Det er vi som må slutte å være så fristende. Mens menn slipper ansvaret for å la være å voldta, mener Sveen.

– Og det er alltid jentenes alkoholbruk som er problemet. Men hvis det er fylla som skaper voldtektssituasjoner, hvorfor er det ingen som ber menn begrense alkoholbruken sin? Hvis alkoholen gjør at menn ikke ser hvor grensen går, må jo mennene holde seg edru, sier Sveen.

– Dette behovet for å forsvare mannen er et mysterium for meg. Men det handler nok mindre om å forsvare mannen enn om en gammel tradisjon for å moralisere over kvinners seksualitet, og et tilsynelatende ubegrenset behov for å disiplinere kvinner.

Les også:Seltzer i ny pornostorm

Ingen gråsoner

– Jeg har fulgt en mengde sovevoldtektssaker i retten. Ingen av dem ligner scenarioene som Elin Ørjasæter og Anki Gerhardsen drar opp. De kaller det «gråsonevoldtekter». Det er ingen gråsoner her. Det er menn som forgriper seg på sovende kvinner. Disse debattantene tåkelegger en debatt som bør være krystallklar på hvem som er gjerningsmann og hvem som er offer. Loven er klar, mens debatten er rørete, mener Sveen.

– Denne gangen hadde jeg håpet på mer respekt for kunnskap. Isteden argumenterer de med personlige anekdoter. Det er ingenting som tyder på at de har lest forskningslitteratur om voldtekt, fulgt rettssaker eller lest dommer. Jeg skjønner ikke hvorfor Elin Ørjasæters personlige opplevelser har noe å gjøre i denne debatten. Hennes personlige erfaringer er ikke relevant for å vurdere andres erfaringer, sier Sveen.

Debatt: Jeg valgte å ikke anmelde. Hvorfor skulle jeg?

Hamrer

– Seksuelle krenkelser og voldtekt er et komplekst felt. Rettssystemet får fram denne kompleksiteten. Mediedebatten gjør det ikke. Man skulle tro den redigerte avisdebatten burde være et godt sted å fange opp nyansene, ettertanken og refleksjonen. Men mediene setter to posisjoner opp mot hverandre. Der står man og hamrer på hver sin side, de samme stemmene hver gang. Ingen flytter på seg. Den offentlige debatten fører til få endringer.

Kommentar: Rett på vrangen (Hege Ulstein)

Sjikane

I morgen presenterer hun boka på Litteraturhuset i Oslo i samtale med Marta Breen. Og når boka kommer ut forventer hun en ny runde med bråk. Etter fjorårets «Trygdekontoret»-debatt opplevde hun å bli sjikanert i sosiale medier, og vurderte å trekke seg tilbake som debattant.

– Måten jeg ble møtt på i fjor syns jeg var så drøy at jeg først tenkte: Jeg trekker meg fra hele debatten. Dette orker jeg ikke. Det var side opp og side ned med sjikane, og lange Facebook-tråder der man kom med psykiatriske diagnoser av meg. Men det kan ikke være sånn at en gjeng brautende menn skal gjøre meg taus. Jeg kom til at jeg ikke ville skrive flere nye debattinnlegg, men jeg ville skrive en bok der jeg kunne komme med noen lengre resonnementer, blant annet om hvordan det kan oppleves for kvinner å stå i denne debatten, sier Sveen.

– Jeg var ikke herdet da jeg gikk inn i dette, og jeg er fortsatt ikke herdet nå. Jeg synes fortsatt prisen for å delta i debatten er urimelig høy. Hvis det er blitt et krav at man må være herdet for å ytre sin mening, er det noe riv ruskende galt med hele debatten. Det må jo være en fallitt for de med redaksjonell makt som skal skape et godt debattklima. Før oppmuntret jeg alle til å skrive innlegg og kronikker. Men nå har jeg begynt å advare folk mot å bidra. De må være klar over hvor krevende det er.

Kommentar: Den nakne sannheten (Hege Ulstein)

Annonse