Kultur

De filmet hele festivaleventyret

Nå kommer dokumentarfilmen om hvordan Øyafestivalen ble født. Tanken var at den skulle løfte norsk musikk.

Bilde 1 av 5

– Det er ganske lett å ta Øyafestivalen for gitt. Den er jo bare der, og det kommer masse internasjonale band, i tillegg til store norske band, sier Marius Øfsti.

Men sånn har det ikke bestandig vært. Det er ikke så lenge siden Øya var en gjeng amatører ute på et jorde. Det er heller ikke mange år siden festivalen gikk med underskudd to år på rad, og man vurderte å droppe hele greia. Eller da festivalen måtte punge ut ekstra til Franz Ferdinand, på den tida et av de største internasjonale bandene, fordi man ville at et lokalt band – Madrugada – skulle spille siste konsert den ene dagen.

– Det er mange ting vi tar for gitt med Øya og Festival-Norge nå, som knapt er en 15 år lang tradisjon. Sånn sett tenker jeg at filmen, fra vårt perspektiv, handler om å bygge noe man tror på, sier Øfsti.

Kameraet til mutter'n

En dag ringte han til kompisen sin, Lars Einar Skageberg, som han kjente fra studentradioen i Trondheim, og spurte om han kunne være med og filme en festival som bassisten i Madrugada hadde satt i gang. «Det blir kjempegøy og spennende», lød salgspitchen.

– Jeg lånte kameraet til mutter'n, og tok med Minidisc-spilleren min til å ta opp lyd med, mimrer Skageberg.

– Det morsomme er at det meste av musikken har blitt tatt opp med den der. Det skal bli gøy å høre kinomiksen, hvor den bærende lyden er fra en Minidisc.

Skageberg flirer intenst.

Starta på Paragrafen

Du kan mene hva du vil om lydopptak på Minidisc. I august blir dokumentaren om Øya å se både på kino og på NRK. «En Øy i Oslo» går tilbake til tida før festivalens unnfangelse. Mange vil hevde alt starta på Paragrafen i Oslo, den vesle konsertbula under Justisen. Det var her Skageberg og Øfsti skulle begynne å filme dokumentaren om «Den Hemmelige Festivalen». Her sydet og boblet det i musikk-Oslos undergrunnsscene på 90-tallet. Initiativtakerne var hoder fra miljøer som So What, Last Train og Paragrafen. Det var de tre stedene som fungerte som levende klubbmusikkscener i Oslo.

– Det beste vi fikk med fra de opptakene der, var vel St. Thomas som forteller at han ikke hadde begynt å spille og synge en gang, hadde det ikke vært for Paragrafen. Det å henge der, gjorde at han fikk lyst til å spille der. De som drev stedet hadde sånn trua på hva som skjedde i musikk-Oslo. De var overbevist om at de sto oppi noe som kom til å bli svært, sier Skageberg.

Vakuum i Oslo

Drivkraften til å ville satse på norsk musikk var generert av nye norske musikere som tok over konsertscenene, uten at det hadde vært så mye spennende siden 80-tallet. Nå kom det faktisk bra norsk musikk. De var band som Ricochets, Gluecifer, Big Bang, Madrugada og Jaga Jazzist. Men man manglet spillesteder. Foruten Norwegian Wood var det ingen musikkfestivaler i Oslo sent på 90-tallet. Sentrum scene var dessuten nedlagt. Det var ikke festivaler i hver eneste krik og krok som det er i dag.

– Det var et vakuum som lå der fra før. Det som var den profesjonelle musikkbransjen, holdt til rundt Smuget. Siden det ikke fantes noe annet sted å spille, måtte de bandene her dytte og presse fram musik-ken. De krevde et sted å være. Og det stedet måtte etter hvert bli laga.

«Scenen» på Paragrafen var bygget av fire stoler som lå med ryggen opp, og med to dørblad lagt over.

– Jeg husker jeg var på en konsert der gitaristen hoppa rundt. Folk måtte dytte inn «scenen» med føttene fordi den skled ut, mimrer Øfsti.

Ville løfte norsk musikk

Norske artister var på slutten av 90-tallet heller ikke noe man satset noe særlig på.

– Det var litt fast det at norske band ble booka som oppvarmere tidligere på dagen på Quarten og sånn. Mens utenlandske band fikk langt bedre spots senere på kvelden, sier Skageberg.

Trang fødsel

Claes Olsen, Stein «Mini» Blomseth, Arnt O. Andersen og Runar S. Eggesvik var mennene som så et større potensial. De ville løfte de norske lokale banda som om de var sine egne, ut til et større publikum.

– Det er gøy at de hadde den kollektive trua. Det fikk vi veldig sterkt inntrykk av. Vi ble bare møtt med en veldig entusiasme. Det var som en blanding av stormannsgalskap og kaotisk organisering. Eller jovial organisering, sier Skageberg.

De to første gangene Øya ble arrangert på Kalvøya, gikk festivalen med underskudd.

– Man hadde håpet på 5.000 publikummere, men det kom 800 første året. Så dobla de innsatsen på festival nummer to. Også den gikk dårlig, forteller Øfsti.

Men de ga seg ikke. Nye lån ble tatt opp i banken, og med Middelalderparken som ny arena ville det gå godt.

– I dag ser vi på Øya som en veldig etablert festival, som går så på skinner. I løpet av de 20 åra Øya har eksistert, har det skjedd en profesjonalisering uten sidestykke. Så kan du spørre i hvilken grad Øya traff bølgen og i hvilken grad festivalen har bidratt til å løfte norsk musikk. Men det har bidratt til kontinuitet, og det har blitt en kjemperessurs, avslutter Øfsti.

Mer fra Dagsavisen