Danser vekk fra klisjéballetten

– En del ballett har en tendens til å være slitt, støvete og lite aktuelt.

Det sier Christian Spuck, koreografen bak ballettversjonen av Tolstojs «Anna Karenina». Han var 200 sider ute i den 800 sider lange romanen da han visste at han ville lage ballett av den dramatiske kjærlighetshistorien fra St. Petersburg på 1800-tallet. Anna Karenina er en gift kvinne, og har en sønn, da hun treffer grev Vronskij og forelsker seg. Hun må ta valget mellom familien og den lidenskapelige kjærligheten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Intenst

– Å spille en historie er alltid annerledes enn de klassiske ballettene som ikke nødvendigvis forteller en historie. Å danse en rolle som er så omfattende og dramatisk, og med så mye følelser, er enda sterkere, sier Eugenie Skilnand til Dagsavisen. Hun deler rollen som Anna Karenina med danseren Maiko Nishino, men det er Skilnand som danser når Nasjonalballetten har premiere på første forestilling i kveld. Skilnand har tilbrakt det siste året med å danse rollene Carmen, Manon og Giselle.

– Så lenge jeg skal fortelle en historie så gjør jeg det med hele meg, med kropp og sinn. Det er en intens tid på scenen og under selve prosessen med å øve inn. Disse kvinneskikkelsene er gjerne basert på litteratur, så jeg har referanser som hjelper meg. Jeg har lest «Anna Karenina», og har en oppfatning om den. Men først og fremst er det en koreograf her som legger rammene. Han har meninger om hvilken retning det skal gå, og det forholder jeg med hundre prosent til, sier hun.

Kvinneskikkelsene

Skilnand er glad for at Nasjonalballetten den siste tida har valgt å jobbe med store klassiske verker, blant annet fra litteraturen, som Ibsens «Gjengangere» eller «Ghosts» som oppsetningen het, og «Manon».

- Det er et veldig spennende grep, og jeg føler at det med historiefortelling er min styrke som danser. At Ingrid Lorentzen også velger å ta for seg de sterke kvinnene, som er motsatt av det vi mye ser i ballett, setter jeg veldig pris på. Vi ser ofte at kvinnene er prinsesser og Tornerose og den typen karakterer. Vi gjør slikekarakterer også, men det er fint at noen tør å gå litt dypere. Ballett er ikke bare fjærlett og romantisk, sier Skilnand.

Historiefortelling

Christian Spuck regisserer både opera og ballett, og hadde urpremiere på «Anna Karenina» ved operaen i Zürich i 2014. Det er en endret versjon Bjørvika-publikummet får se.

– Vi har beholdt musikken, men endret en del av dansen og scenene. En ballett er ikke ferdig ved premieren. Det er bare begynnelsen, sier han. Det tok ham to år å omdanne romanen til en ballett.

– Boka er så kompleks at vi kan bare ta med aspekter av den. Nasjonalballetten er et flott kompani som er veldig dedikert til historien. Jeg har sagt til dem at vi skal formidle et skuespill, ikke en ballett. Ofte brukes historiene til å vise fram fine bevegelser. Jeg vil snu det rundt og bruke bevegelsene til å fortelle en historie, sier han.

Spuck mener det er viktig at ballettkompaniene og koreografene er bevisst på dette.

– Det er viktig at vi forteller historier i balletten, og at vi leter etter nye måter å fortelle på. Jeg synes at jeg ser en del som bruker historiene veldig overfladisk for å vise det vakre. Da blir det den typiske ballettklisjéen. Det er kjedelig og lite framtidsrettet, sier han.

Vakre Rachmaninov

Spuck har valgt musikk fra hovedsakelig Sergej Rachmaninov og Witold Lutoslawski. Det er kontrasten mellom romantikeren Rachmaninov og den mer moderne Lutoslawski som Spuck var ute etter.

– Rachmaninovs musikk er vakker. Han har en russisk sjel, og representerer noe som er tett på boka. Men musikken kan lett blir for vakker. Derfor ville jeg ha med Lutoslawski, som nærmest kan høres ut som en dekonstruksjon av Rachmaninov. Jeg tror de to typene musikalske univers løfter historien. To timer med Rachmaninov, og vi ville dødd i skjønnhet, ler Spuck.