Kultur

Dagen som forandret Norge

Det er for lite politisk satire i Norge, mener Marit Moum Aune, som nå setter opp Are Kalvø og Ingrid Bjørnovs ferske musikal om norsk politikk ved Det Norske Teatret.

Bilde 1 av 4

– Jeg har en halvtime, sier Marit Moum Aune, som allerede før intervjuavtalen klokken ni om morgenen har rukket å ha morgenmøte med blant andre Ingrid Bjørnov for å forberede dagens prøver til «Halve Kongeriket», som har premiere i kveld.

– Vi kaller det «norsk politikk – the musical», forteller Aune, som sa ja til å regissere musikalen før den i det hele tatt var skrevet.

– Det er Are Kalvø, Ingrid Bjørnov og Det Norske Teatret. Da sier du ja.

Ironifest

Musikalen tar utgangspunkt i bryllupet mellom kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit, i august 2001. Det var da skriveriene om utagerende festing fikk en slutt, og det norske folket trykket det nye kronprinsparet til sitt bryst. Eller?

– I 2001 hadde jeg unger som var seks-sju år gamle. Jeg husker vi skulle ha en kjempeironisk fest. Vi var mange småbarnsfamilier samlet, barna hadde pyntet seg som prinser og prinsesser og vi hadde tiaraer på oss. Og vi ble sittende og se på seremonien på TV og hylgrine, sier Aune. Ironien ble borte.

– Det var et sjokk å oppleve hvor grepet vi faktisk ble. Og vi satt og heiet på dem, sier Aune.

En felles historie

De fleste over en viss alder husker kronprinsbryllupet på en eller annen måte.

– Det er en historie vi alle har felles. Vi har ikke så mange av de referansepunktene lenger. Det er klart det er problematisk at man nesten blir litt ukritisk, men sånn var det. At Mette-Marit kom inn i den familien med sin bakgrunn gjør at vi nå opplever det som det mest naturlige i verden, sier Aune.

Hun understreker at formålet med forestillingen ikke er å parodiere kongehuset eller politikere.

– Er det noen som blir forsvart i denne forestillingen så er det dem. Forestillingen handler mest om den anonyme politikeren, Anne fra Søndre Gløppen, som aller helst vil sitte i kommunalkomiteen, men ender opp i kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, forteller Aune.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har Kongehuset som et av sine arbeidsfelt, og dermed har komiteens leder Martin Kolberg (Ap) fått en sentral rolle i musikalen.

Politisk satire

Det er risikosport å sette opp en helt nyskreven norsk musikal på hovedscenen, medgir Aune. Men prøveforestillingene har medført gode tilbakemeldinger fra publikum.

– Jeg tror nok folk må vende seg litt til formen. Det er for lite politisk satire i Norge i dag, og derfor er det deilig med Are Kalvø som driver med nettopp det. Vi har en tendens til å gå veldig i flokk når det gjelder meninger. Den nye humoren vi ser nå, særlig mye av det nye amerikanske, handler om å si det du faktisk mener. Det kan jo minne litt om det vi gjorde med Tramteatret i sin tid. Det handler om å mene noe om samtiden sin, sier Aune.

Mye jobb

Selv om det er gøy, er nervene i spenn når stykket har premiere i kveld.

– De som tror det er vanskelig å stå på scenen og felle en tåre, skal prøve dette. Å sette opp en helt ny musikal krever håndverksmessig kunnskap og rutine fra alle som er med. Men det er kjempeartig. Vi skal ikke være så redde for å jobbe litt, sier Aune.

Hun er kanskje en av de mer produktive regissørene i Norge om dagen, med flere parallelle oppdrag. Det siste året har hun vært aktuell med alt fra «Fugletribunalet» på Det Norske Teatret, «Ghosts» ved Den Norske Opera & Ballett til første sesongen av «Kampen for tilværelsen» på NRK. I påsken var hun i Houston med Nasjonalballetten og «Ghosts». Da fikk hun tydelig se forskjellen på hvordan man jobber ved norske scener sammenlignet med amerikanske.

– Det er spissere albuer i USA, og jeg er glad for at jeg bor i Norge. Vi i kulturlivet her har nok kommet lettere til det her, men når jeg sammenligner det vi lager, så er vi like flinke i Norge. Vi har kortere arbeidsdager, men er mye mer effektive, mener Aune, som trekker paralleller til stykket, som også kan ses på som en hyllest til den norske velferdsstaten.

– Vi har skapt et velferdssamfunn som jeg er veldig forelsket i, og det gjør at vi er gode på at alle kan være med å tenke. Det gjør det mer utfordrende å lede en teaterproduksjon. Men da har vi også flere medskapere. Utenlandske instruktører som kommer til Norge kan få sjokk. Å stå og brøle til folk her, nytter ikke, sier hun.

Mer fra Dagsavisen